Debatt

Rett og plikt i eldreomsorgen

I Morgenbladet vier spaltisten Aslak Bonde salig Einar Gerhardsen en visitt. “Gjør din plikt, krev din rett, sier vi til innvandrerne – men aldri til de pårørende i eldreomsorgen.” Ordene har allerede gitt ekko like inn i Aftenposten. De har gjort inntrykk også på meg, fordi Bonde i sin politiske analyse denne gangen tar så himmelropende feil.

Jo visst blir det sagt "gjør din plikt" til de pårørende i eldreomsorgen; både direkte og indirekte. Kommunale etater er derimot svært sparsomme med å fortelle hvilke retter familien har. Slik skyver man ansvaret for eldreomsorgen over på familiemedlemmer med å spille på deres samvittighet og pliktfølelse. Kanskje ser også familiene seg nødt til å kjøpe private omsorgstjenester i en presset situasjon.

Slik skaper man et nytt marked, trekker kompetent personell ut av det offentlige og snikprivatiserer i det hele tatt det som burde være et offentlig ansvar. Hvem kan egentlig si hvor grensen mellom retter og plikter går i dagens eldreomsorg? Hvor pleietrengende må man egentlig være for å ha rett på en sykehjemsplass? Og hvor opphører familiens plikter når den ikke lenger har kompetanse og kapasitet til å ta seg av sine egne eldre?

Bondes kommentar reiser viktige og prinsipielle spørsmål. Men når jeg har latt meg provosere så sterkt, er det fordi prinsippsaken gjelder mennesker av kjøtt og blod. For to måneder siden falt min 93 år gamle bestemor om i sitt eget hjem og fikk en alvorlig hofteskade. I godt og vel 70 år hadde hun stelt for familien og seg selv. I ektemannens siste leveår, da hun selv var 80, pleiet hun også ham, noe som påførte henne store fysiske plager. Hun gjorde sin “plikt” og sparte kommunen for store utgifter. Seg selv stelte hun så lenge at hun til sist mistet fotfestet i eget hjem og falt om på gulvet. Kan man kreve noe mer av et enkeltmenneske? Hvilke retter har man så, når man i en alder av 93 år går over ende og blir definitivt ufør?

Svaret er at man er fullstendig uten retter når den kommunale omsorgstjenesten ikke har sykehjemsplasser å oppdrive. I en slik situasjon bør man absolutt ikke bli ufør, for det er omsorgsapparatet som har makt til å stille diagnosen. Her er det ikke samsvar mellom tilbud og etterspørsel, men en negativ dialektikk mellom kapasitet og faktisk behov.

Når kommunen ikke har anledning til å ta hånd om flere uføre, vil den heller ikke erklære flere som behovstrengende. Isteden friskmelder man de uføre og legger press på for å sende dem hjem igjen, med minimumsstell fra hjemmesykepleien. Situasjonen blir fort paradoksal: Når man knapt nok kan stå på bena, er altså tiden inne for å stå i sykehjemskø. For min bestemors vedkommende skjer dette i så fall mot fastlegens anbefaling.

Men hva om den uføre ikke lenger har noe hjem? Min bestemor er ganske visst ufør, men stadig vekk åndsfrisk. Da hun falt over ende, hadde hun bodd i sitt hjem i over 70 år. Hun kjenner sine egne grenser, og de var for lengst overskredet. Så da hun ble kjørt til sykehuset, benyttet hun anledningen til å flytte ut av hjemmet sitt. Hun skiftet ut, beskikket sitt bo og eier ikke lenger verken hus eller hjem. Hvor går nå skillet mellom plikter og retter? Har kommunen nå rett til å sende henne “hjem” igjen? Og har pårørende plikt til å ta imot en person som på eget initiativ har flyttet ut og slett ikke vil “hjem”? Vil det ikke da nettopp være familiens plikt å stenge døra igjen og insistere på sin rett til trygg omsorg for de eldre?

Det finnes sikkert familier som forsømmer sine “plikter” overfor de eldre. Bondes analyse tar likevel fokus vekk fra det som er det reelle problemet. Antall sykehjemsplasser står ikke i forhold til det faktiske behovet, og enkeltpersoner blir skadelidende. Historien om min kjære bestemor er ikke bare historien om et enkeltmenneske, men hører til et større problemkompleks. Bonde overser det strukturelle problemet, og privatiserer isteden hele problematikken. Det er så sannelig i tidens ånd. Det er min plikt å si fra om dette, og jeg bruker min rett til å gjøre det.

Heming Gujord

Utflyttet moldenser

Mer fra Debatt