Kunsthåndverker Karen Disen er usolidarisk når hun hevder at Kunstakademiets ansatte og studenter bedriver “sjangersjåvinisme”. Disen viser samtidig manglende forståelse for kunst når hun visker ut forskjellene mellom samtidskunst og kunsthåndverk. Mener Disen at “alt er kunst”? Hvorfor trenger vi i så fall undervisning i kunst? Mener hun at “alt egentlig bare er sjangere av det samme”? Hvis hun mener at alt ikke er kunst, hvor går grensen? Er pissoirer nødvendigvis “kunst” fordi Duchamp stilte ut et? Selvsagt ikke.
Ingenting er “kunst i seg selv”. “Alt” er heller ikke kunsthåndverk. Men i motsetning til Disen vil jeg ikke forsøke å komme med faglige føringer i forhold til et fagområde jeg ikke har innsikt i.
Disens innlegg støtter ledelsen ved KHiOs vedtak om, på tross av sterke advarsler fra fagmiljøene, å slå sammen Kunstakademiet og Kunst- og håndverksskolen (nå “Kunstfag” ifølge KHiOs terminologi) til ett felles fakultet. I tråd med hennes manglende respekt for Kunstakademiet kaller hun denne avdelingen for “Billedkunst”. Mener Disen at folk som driver med støykunst driver med “billedkunst”? Styret i KHiO har vedtatt at avdelingene skal styrke sin faglige autonomi og har gitt tilbake navnet Kunstakademiet. Hvorfor tror Disen at relativt mange fra Kunstfag søker seg til Kunstakademiet, mens ingen søker seg fra Kunstakademiet til Kunstfag? Er det etter Disens mening bare fordi Kunstakademiet er “bedre”, eller kan det ha å gjøre med at vi driver med ulike fag?
Påstanden min er at elever fra Kunstfag lærer seg verdifull kompetanse som ganske enkelt lar seg oversette og utvikle innenfor Kunstakademiets vegger. Men det vi driver med på Kunstakademiet er ikke uten videre oversettbart til Kunstfag. Disen vet også at det er KHiOs styre, og ikke Kunstakademiet, som har pålagt Kunstfag å nedlegge det tidligere Institutt for Farge nettopp fordi dette feltet ifølge styret i KHiO ble tatt hånd om av Kunstakademiet. Hvorfor angriper Disen Kunstakademiet og ikke KHiO-styret? Hva er Disens agenda når hun hevder at “majoriteten” opplever et spennende og utfordrende miljø? Skriver hun dette fordi hun hører hjemme på Kunstfag, som har et budsjett som er det dobbelte av Kunstakademiets?
De ansatte ved Kunstfag er ikke enige om avdelingens profil. Noen vil være kunsthåndverkere, mens andre mener at KHiOs vedtak om å avvikle avdelingens faglige tilbud innenfor det som styret oppfatter som Kunstakademiets anliggende, er galt. Kunstakademiets ansatte vil støtte Kunstfags krav til faglig selvstendighet i enhver sammenheng.
Vi har også stor forståelse for at studentene ved Kunstfag, som er talentfulle og seriøse, er bekymrede fordi de ikke får tilstrekkelige midler til blant annet avgangsutstillinger. Her har Disen en jobb foran seg, og vi vil gjerne hjelpe henne slik at hun kan gi studentene sine et skikkelig tilbud, like profesjonelt som Kunstakademiets studenter får. Det er derimot ikke Kunstakademiet, men Kunstfag, som må definere det faglige innholdet ved Kunstfag. Disen burde vise samme faglige edruelighet ovenfor Kunstakademiet.
Disen, som er fagforeningsrepresentant for Forskerforbundet, undergraver de ansattes interesser ved Kunstakademiet. Kunstfag har omtrent dobbelt så mange ansatte, men bare cirka 40 flere studenter. Er dette grunnen til at hun ikke har etablert noen dialog med Kunstakademiets ansatte som Forskerforbundets representant?
En professor har allerede sagt opp sin stilling i protest mot det nåværende regimet. Hva syns Disen, som fagforeningsrepresentant, om den harde kritikken denne professoren rettet mot ledelsen ved KHiO og det generelle arbeidsmiljøet? Kanskje Forskerforbundets fiasko som fagforening for de ansatte ved Kunstakademiet er grunnen til at nesten ingen vil være medlem av denne fagforeningen? I den nåværende fakultetsstrukturen er det Disen som fungerer som KHiO-styrets støttespiller som representerer de ansatte i innstillingskomiteen for MA-professoratet ved Kunstakademiet. Hun har kanskje personlige interesser av å “representere” kunstnere. Men det gjør hun ikke. Hennes stemme førte derimot til at professoratet i Fotografi ved Kunstakademiet ikke ble besatt, etter at Kunstakademiet hadde ventet i over et år på at stillingen skulle besettes. Den er fortsatt ikke besatt.
Disens aktive intervensjon ved Kunstakademiet må belyses når hun nå anklager Kunstakademiet for å være en liten og ikke representativ fraksjon. Disse tilfellene er noen eksempler på hvor galt det kan gå når man tvinger to ulike fag inn i ett fakultet. Dette fakultetet er dobbelt så stort som de andre fakultetene i KHiO. Istedenfor å opptre kunstfaglig og fagforeningsmessig redelig, velger Disen å kalle de hun skal representere for “sjangersjåvinister”. Ordet gir assosiasjoner til ideologier og holdninger ingen av oss tolererer. Vi påpeker derimot at det heldigvis finnes faglige, diskursive forskjeller. Disse forskjellene handler i dette tilfellet ikke om sjangere men om ulike fag.
Anders Eiebakke
billedkunstner og MA-studieleder ved Kunstakademiet