Debatt

Vidløftig retorikk

Jeg forstår at professor Anne Katrine Dolven (24. februar) er overrasket over å lese min kronikk i Morgenbladet 10. februar som tok utgangspunkt i hennes artikkel i samme avis, 13. januar. Jeg skjøt hennes artikkel med kanon, noe jeg også eksplisitt påpekte. Hennes innlegg munnet ut i en støtteerklæring til Kunstakademiet i Oslo, men over halve artikkelen handlet om andre ting. Og det var dette; hennes digresjoner, hennes bruk av retorikk, og hennes uttrykte stolthet på kunstens vegne, som jeg tok tak i.

Dolven beskriver blant annet en historisk hendelse der enkeltkunstnere viste mot, og hun synes implisitt å legitimere dagens kunstscene med dette eksempelet. Jeg tar tak i dette i min kronikk, og etterlyser nettopp mot hos dagens kunstnere. Dolven beskriver kunstnere nærmest som ofre i dagens "superdemokrati", mens jeg påpeker at dette er en repetitiv, unyansert og ukritisk retorikk: Det er blitt en (u) vane i kunstkretser å beskylde ytre maktstrukturer (byråkratiet) for å være det største hinderet i forhold til kunstens frihet, mens jeg mener det nå er god grunn til å analysere hvordan også interne maktstrukturer (kuratorer/kunsteksperter) kan skape slike hindre. Min beveggrunn for å skrive kronikken, var å utfordre den klisjéfylte retorikken som kunstnere altfor ofte gjemmer seg bak, når de skal forsvare seg selv og sin sektor.

Min hensikt var å konfrontere Dolvens argumentasjon og ordvalg, og å sette dette i perspektiv. At det hadde falt ut et ord fra et sitat jeg brukte, beklager jeg selvfølgelig på det sterkeste. Men det endrer på ingen måte hovedpoenget. Og det endrer ikke mine innvendinger til hennes, og for så vidt andre kunstaktørers, bruk av vidløftig retorikk.

Å hevde, slik Dolven gjør, at norsk "superdemokrati" knebler kunstens frie rett til eget språk og utvikling, er en grov påstand som har store argumentasjonsimplikasjoner i den storslåtte konteksten hun selv skisserer. Jeg mente ikke, som Dolven hevder i sitt svarinnlegg, at kunstnerne kun skal fortelle hvor frie og heldige de er, men tvert imot at de i større grad bør våge å konfrontere hvordan ikke bare ytre, men også interne maktstrukturer bidrar til å hindre kunstnerisk frihet. Og min oppfordring til Dolven var at hun, i kraft av de posisjoner hun har, virkelig har sjansen til å vise nettopp mot ved å ta tak i dette og å åpne opp for offentlig debatt også omkring de interne strukturene.

At Dolven mener dette er en forslitt diskusjon, stiller jeg meg spørrende til. Det er mulig at Dolven og hennes miljø hyppig debatterer disse tingene. De støtteerklæringene og de mailene jeg har fått fra ulike kunstnere i etterkant av kronikken, indikerer derimot at diskusjonen rundt interne maktstrukturer i kunstsektoren kanskje burde tas litt oftere, og også i det offentlige rom. Det er synd at Dolven bare avfeier dette.

Ingrid Røynesdal

cand.musicae (klassisk pianist)

og statsviter

Mer fra Debatt