Det er virkelig tankevekkende å se hvordan en løgn som en gang er fremsatt, bevisst eller ubevisst, får festne seg og etter hvert lever sitt eget liv. En slik løgn er at friskoler kan være kommersielle.
I en leder i Morgenbladet 3. mars som ellers er kritisk til Djupedals friskolepolitikk, heter det at det var “nødvendig med en innstramming av frislippet av kommersielle skoler som kom helt på slutten av Clemets ministertid”.
Dette er en så seiglivet myte at det nesten er interessant i seg selv å diskutere hvordan slike myter kan oppstå og stadig få ny næring. Jeg har små forhåpninger om å oppklare dette en gang for alle, men jeg prøver igjen:
Privatskoler og friskoler er to forskjellige skoleslag i Norge slik det også er i de fleste andre land.
Ingen kan hindre noen i å etablere en privatskole (“government independent private school”). Det er faktisk, i henhold til FN, en menneskerett å kunne velge opplæring for sine barn. Problemet med slike privatskoler er at de kan hindre alles like rett til utdanning, fordi de kan diskriminere mellom elever, ta inn de elevene de vil, ta svært høye skolepenger, tjene penger på skoledrift (altså være kommersielle) osv. I Norge har vi heldigvis få slike skoler. I enkelte andre land, som for eksempel England, er de mer velkjent. Uansett er det et system jeg ikke ønsker. Jeg mener at det er et viktig offentlig ansvar å sørge for at alle får den samme muligheten til å unytte sine evner og realisere sitt talent, uavhengig av bakgrunn.
Derfor har vi friskoleloven. En friskole (“government dependent private school”) er en privatskole som blir finansiert av det offentlige men til gjengjeld også blir offentlig regulert og kontrollert. Hensikten er å hindre at det ikke bare er de rike som kan velge en alternativ skole for sine barn. Kravene som stilles fra det offentlige for å få støtte er antagelig strengere i Norge enn i alle andre land: Friskolen må holde minst like god kvalitet som den offentlige skolen. Man kan ikke diskriminere mellom elever. Man kan ikke ta høye skolepenger. Man kan ikke ta ut noen former for skjult eller åpent utbytte av driften alle pengene skal komme elevene til gode. Kriteriene er så strenge at vi uansett vil forbli blant de land i OECD med den desidert laveste andelen elever i friskoler.
Det er altså strengt forbudt for en friskole å være kommersiell. Det er neppe vanlig å stille et slikt krav i andre land, men det er heller ikke vanlig i Norge: Private
barnehager, sykehjem og sykehus som mottar offentlig støtte har intet forbud mot å være kommersielle.
I Norge er det altså mange som kjemper mot kommersielle friskoler som allerede er forbudt og derfor ikke finnes og ingen som kjemper mot kommersielle barnehager og sykehus, som både finnes og er tillatt. Forklaringen er antagelig at hele debatten er temmelig oppkonstruert: Det er ikke lett å gjøre seg rik på offentlig regulerte barnehager i Norge. Det ville heller ikke vært lett når det gjelder friskoler, men her er
debatten på toppen av det hele basert på en løgn.
Det er ikke så mange av kritikerne som har fått det med seg, men i vår nåværende friskolelov er nesten alle forhold strengere regulert enn de var før Bondevik-regjeringen overtok i 2001.
Bare på ett punkt er loven liberalisert: Den forlanger ikke lenger at friskolene skal være religiøse eller representere en alternativ pedagogikk. Også skoler med en annen profil, som for eksempel dans, hotellfag, byggfag eller språk, har nå rett til å bli friskole. Det synes jeg er et riktig prinsipp, som jeg også tror vil vinne frem i det lange løp.
Kristin Clemet
Tidligere utdannings- og
forskningsminister, nå Civita