Anne Katrine Dolvens innlegg i Morgenbladet 13. januar og Ingrid Røynesdals kronikk 10. februar legger grunn for en flerfasettert debatt.
Dolvens innlegg er på ingen måte overraskende i sin ordlyd. Derimot er Røynesdals studie av de såkalt “radikale, klagende kunstnere” preget av mot. Røynesdal tolker Dolvens utsagn direkte, før hun kommer med en objektiv forklaring om hvordan kunstnernes situasjon har utviklet seg siden 1945.
Trekk hele diskusjonen opp ett nivå, så er det egentlig snakk om følgende: Er ikke kunstnerens trang til frihet gyldig lenger? Hva er så frihet for en kunstner?
Der kunstnere nostalgisk snakker om sin ungdom hvor de tar del i hendelser, som for eksempel på Alexanderplatz 4. november 1989, gjør de ikke annet enn å følge kunstens lille, røde A-B-C. Kan det være frihet til å tilhøre en gruppe?
Kunstnere får tildelt statlige stipender, utsmykningsoppdrag og professorater slik at de skal ha frihet til å utøve sitt virke. Det som ikke står skrevet, men som hører med som kunstner, er at man skal være en radikal opportunist, politisk engasjert og politisk korrekt.
Det siste viser seg i dette tilfellet å være imot organisert pengeinnstrømming slik i prinsippet Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er bygd opp. På denne måten opprettholdes et såkalt mangfold gjennom en styrt, fri (?) institusjon.
Frihetsbegrepet blir noe man smykker seg med uten at det står for noe annet enn en klisjéfylt reminisens. Dersom det er slik at ledelsen ved KHiO ikke lenger har posisjon til å ta egne beslutninger, synes jeg at en opprettelse av et nytt, fritt og internasjonalt kunstakademi er på sin plass. Der utviklingen av sammenslåinger i kunstsektoren og byråkratiske beslutninger stadig rykker fremover, er mitt forslag å vende tvert om: å opprette et akademi i en av Oslos ærverdige og snart fraflyttede (2009) bygninger. Det kan for eksempel være tidligere Norges Banks lokaler, der samtidsmuseet nå befinner seg. For å bevare status som fritt og eget, må akademiet ikke være underlagt staten. Verken økonomisk eller undervisningsmessig.
Elevenes arbeidsinnsats burde styres av det enkelte individs behov for å utvikle seg i sitt fagfelt. Det Frie Internasjonale Akademiets visjon burde være et mål hinsides det rådende tidstypiske kunstsyn. Et slikt akademi gir rom for dybdestudier og åpenhet for alle medier, inkludert maleriet (Kunstakademiet i Oslo la ned malerlinjen). Filosofi, historie og materialundervisning settes inn som fag der KHiO har kurs i stipendsøknader. Gallerister og kunsthandlere burde ha mulighet for å besøke og samarbeide med de utøvende innenfor akademiet og årlig burde det holdes offentlige utstillinger der elevene blir lønnet i form av tilgang til neste års opptak.
Akademiet kommer til å tiltrekke seg elever også av internasjonal opprinnelse, da det bygger på et større system enn norsk etterkrigs superdemokratis tilretteleggelse for kunstnere. Nemlig individets rett og behov til å uttrykke seg gjennom håndverk. Norge kan som langsiktig mål komme i verdensklasse i form av maleri, skulptur og grafikk. De som etterstreber tidens ånd og følger massen kan ufritt boltre seg i trygge omgivelser i KHiOs bygninger. De som ønsker et forum uten hierarkisk rangering der miljøet står svakt og den enkeltes ressurser står sterkt, kan se frem til etableringen av Det frie internasjonale kunstakademiet i Oslo.
Helene Knoop
Maler