Den norske blasfemiparagrafen har vært "sovende" siden Arnulf Øverland ble tiltalt – og frikjent – for "Landeplagen". At man ikke har ønsket å vekke den, har å gjøre med at man vet at dersom man i dag hadde tiltalt noen for blasfemi, ville man ikke bare ha gjort Norge til latter. Saken ville ha blitt tatt videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og opphevet der. Kanskje det var en av grunnene til at Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte å fjerne paragrafen. At denne anbefalingen ikke ble fulgt, er like merkelig som det er forkastelig.
I Aftenposten 1. februar tok advokat Abid Q. Raja til orde for "en ny blasfemibestemmelse som beskytter minoriteter mot hån og hatefulle ytringer". I Morgenbladet 3. februar gjentar han dette. I sin spalte fastslår Raja at selektiv bruk av ytringsfriheten er pinlig. Likevel er det nettopp det han selv tar til orde for. For han ønsker "å gi den [ytringsfriheten] en retning slik at svake grupper ikke føler seg krenket og hånet" (min utheving). Dette er et av de mest hårreisende eksemplene på orwellsk "nytale" jeg har sett. Det er altså greit med ytringsfrihet så lenge man ytrer de riktige tingene.
Spalten viser en arroganse og hersketeknikk som er typisk for en antidemokratisk holdning. Raja blir "oppgitt" over at TV2 bruker Hege Storhaug i sin debatt og "overrasket" når "komikeren Shabana Rehmans meninger er viktigere for NRKs 'Standpunkt' å formidle", hva nå enn det skulle bety. Er det Rehmans profesjon som utdefinerer henne fra debatten? Panelsammensetningene er visst aldri balanserte, ifølge Raja. Det er ikke de riktige muslimene som får uttale seg. Han finner det ikke bryet verd å argumentere imot dem, han bare beklager at de får ytre seg. Ja, for ytringene deres har kanskje ikke riktig retning? Når argumentene svikter, må man prøve å hindre at motparten får uttale seg.
Raja vil ha et vern mot det han kaller "grusomme ytringer" og mener at tegningene er en "ren provokasjon". Men tegningene inneholder religiøs og politisk satire, kritikk av både religiøs fundamentalisme og av manglende ytringsfrihet. Det er naivt å tro at all maktkritikk kan foregå i "verdige" former. Det forutsetter nemlig at partene aksepterer de samme premissene, og det gjør de sjelden, særlig ikke når man har å gjøre med antiintellektuelle, irrasjonelle oppfatninger som religiøs tro, som jo nettopp motsetter seg fornuften. I slike tilfeller er harselas og satire ikke bare legitime, men til og med nødvendige virkemidler. Og hensikten er ikke å krenke – hensikten er å ramme menneskefiendtlige og undertrykkende holdninger og praksiser. Konsekvensen blir imidlertid ofte at noen føler seg krenket.
En av hovedårsakene til et ønske om forbud mot religionskrenkende ytringer er en manglende evne til å skille ideologi og person, det inhumane og undertrykkende synet at mennesket er fullstendig determinert av, og ett med den kulturen det har vokst opp i. Men hvis man ikke greier å se forskjellen mellom kritikk av ideologi og trakassering av enkeltindivider, åpner man for at følelser alene skal kunne definere hvilke ytringer som er tillatt, og man sperrer for sivilisatoriske fremskritt.
At Raja forsøker å sette likhetstegn mellom islamkritikk og rasisme, er så intellektuelt uhederlig at det virker meningsløst å kommentere det.
Yngve Nordgård
Litteraturviter