Det var overraskende å lese en hel side i Morgenbladet 10. februar av Ingrid Røynesdal der hun svarte på mitt innlegg i avisen 13. januar. Hennes artikkel handlet om noe annet enn det jeg tok opp. Sitatfeil gjør det heller ikke bedre.
Jeg skrev om Kunstakademiet og kunstens "frie rett til eget språk" (da design og kunsthåndverk er noe annet). Hun har fjernet ordet eget fra min setning, noe som forandrer meningen.
Jeg skrev om knebling av Kunstakademiet.
Røynesdal tar opp kunstens frihet relatert til sosialdemokratiets økonomiske støtteordninger etter andre verdenskrig, som stipend og GMI. Disse ordningene, som gir en type frihet, setter hun opp mot kuratorveldet og det interne maktapparat (hennes ord) innenfor kunsten. Det virker som om hun mener jeg er uaffektert av dette, og at jeg burde gå inn i egne rekker og fortelle hvor frie og heldige vi er. Wow, et stort jafs og mye grøt på en gang.
Det Røynesdal tar opp er en forslitt og evig diskusjon som er på siden av mitt innlegg. Jeg vil derfor ikke svare på hennes påstander og kreative bruk av mine ord. Det er merkelig at Røynesdal trenger å benytte seg av et personlig angrep for å uttrykke sin egen frustrasjon overfor strukturer innenfor kunstens fagmiljø.
Jeg står fortsatt ved ordet knebling når det gjelder nedbygging av Kunstakademiet som en institusjon med et eget styresett, en institusjon for kunst og det egne språket den frie kunsten har.
Anne Katrine Dolven
I tillegg til å være fru Dolven, som Ingrid Røynesdal kaller meg i sin overskrift “Fri og fri, fru Dolven” (ugifte enker er vel forresten ikke fruer lenger), er jeg professor og kunstner.