Etter å ha lest Espen Gamlunds kronikk i Morgenbladet nr. 1 2006, og replikkene fra Morten Tønnessen, Sondre Båtstrand, Svein Anders Noer Lie og Petter Erik Leirhaug, og Gamlunds eget svar til replikkene (nr. 3), sitter jeg igjen med et inntrykk av at Gamlund selv er forvirret.
Det er vanskelig å tolke hans første innlegg som noe annet enn en oppfordring til dypøkologer om å forkaste sin plattform og adoptere en antroposentrisk posisjon slik alle de fire replikantene leser ham.
I det andre innlegget sitt (der han hovedsakelig svarer på Båtstrands innlegg) erklærer Gamlund seg tvert imot enig i plattformens essens, og hevder at hans ærend bare var å etterlyse et kraftigere sprengstoff i miljøkampen enn det å henvise til naturens egenverdi.
Men hvor er kruttet i Gamlunds forslag? Jeg for min del kjenner lukten av resignasjon og lyden av løskrutt.
Paradokset dypøkologien står midt oppi, er behovet for å nå ut til flere, uten å selge ut hele prosjektet. Å manøvrere i paradokser og komplekse sammenhenger er en kunst, ikke et logisk valg mellom svart og hvitt. Hvis man vil oppnå noe med dypøkologien, må man både stå fast på sine viktigste verdier og prinsipper – og man må engasjere "de andre" på en måte som bidrar kortsiktig til politiske, teknologiske og kommersielle løsninger og langsiktig til utbredelse av de grunnleggende dypøkologiske verdier og prinsipper.
For å få til det må man endre innstilling fra fundamentalistisk ekskluderende (slik Gamlund leser dypøkologene) og pragmatisk relativiserende (slik replikantene leser Gamlund) til en sann liberal posisjon som understreker både grunnleggende verdier, inkluderende pluralisme og ansvar for å handle. Dypøkologene må rett og slett legge mer vekt på det siste punktet i plattformen sin: å kombinere tydelig prat med konstruktiv handling. Det handler ikke om å arrangere demonstrasjoner, men om å realisere prosjekter som viser bærekraftige produksjons- og levemåter, og dermed demonstrere at en annen utvikling ikke bare er mulig, men også attraktiv for mange. Bare slik kan man over tid få de store gruppene som i utgangspunktet ikke deler grunnverdiene, interessert i å revidere sitt grunnsyn.
Det oppnår man i alle fall ikke ved å adoptere en diffus, rådende diskurs som de aller fleste kun er apatiske deltakere i, fanget som de er i kommersielt konstruerte handlingsmønstre som bryter med bærekraftige prinsipper.
Bjørn Brunstad
Kontaktperson miljø, Liberalt Laboratorium