Debatt

Dypøkologien må endre kurs

Det er svært gledelig å registrere at min kronikk om dypøkologiens fremtid har skapt slik debatt i Morgenbladet. Forhåpentligvis fortsetter den også utenfor Morgenbladets debattsider, men jeg må i denne omgang få komme med et kort tilsvar til Bjørn Brunstads kommentar 3. februar. Ifølge Brunstad er jeg både forvirret og preget av resignasjon. Det er mulig jeg er forvirret, men ikke på dypøkologiens vegne. Jeg er også overrasket over at Brunstad leser mine innlegg som uttrykk for resignasjon. Mitt forsøk har nettopp vært å sette søkelys på de mange utfordringer dypøkologien må sette på dagsorden. Jeg la endog frem noen forslag til hvordan dypøkologiens tilhengere burde gå frem for å vinne oppslutning om sine posisjoner.

Det jeg imidlertid ikke sa, var at dypøkologer skulle adoptere en antroposentrisk posisjon. Det sier seg selv at det ville være et blindspor. Men dypøkologien er i trøbbel. Den har liten gjennomslagskraft. Den er ikke bærekraftig slik den er utformet i dag. Kanskje burde den derfor revideres?

Det synes for meg som om Brunstad selv er optimistisk på dypøkologiens vegne, og jeg deler langt på vei denne optimismen. Men den må ikke bli en naiv optimisme som er sterk i troen på at prinsippet om “et rikt liv med enkle midler” noen gang vil la seg universalisere. Noe av problemet med den dypøkologiske plattformen slik den er utformet i dag, er at den utelukkende synes å henvende seg til tilhengerne av en slik levemåte. Men en slik levemåte ligger fjernt fra dagens fremherskende måter å leve på i verden: et liv i fattigdom, med sykdommer, undertrykkelse og fortvilelse hos mer enn en fjerdedel av verdens befolkning; og et tilsynelatende “grunt” liv med konsumpsjon for sin egen del, for oss i de rike deler av verden.

Som jeg skrev i min kronikk er det et paradoks at dypøkologien ikke vinner større oppslutning i en tid der den kanskje trengs som mest. At et flertall av dem som arbeider for bærekraftig utvikling, og som ønsker dyptgripende forandring i måten vi behandler miljøet på, ikke synes å slutte opp om dypøkologiens prinsipper, er intet mindre enn en fallitterklæring for dypøkologien og dens tilhengere.

Som filosofisk posisjon er dypøkologien verdifull ved at den fordrer at vi stiller stadig dypere spørsmål om hvordan vi lever og bør leve i en moderne, materialistisk verden. Som politisk posisjon er den imidlertid på villspor. Jeg tror som sagt ett skritt i riktig retning ville være å endre på den dypøkologiske plattformens form og innhold.

Espen Gamlund

Stipendiat, UiO

Med dette innlegget avsluttes debatten om dypøkologiens fremtid.

Mer fra Debatt