En klassiker, sies det, er hyppig sitert og sjelden lest. Virginia Woolfs A Room of One's Own er tydeligvis blitt en klassiker. I portrettintervju med Cathrine Holst refererer Morgenbladets journalist et angivelig sitat fra denne boken. Morgenbladets versjon av Cathrine Holsts sitat finner jeg ikke noe sted i min utgave (Penguin Modern Classics, 1963). Morgenbladet siterer Woolf slik: "Alle trenger et privat område, sitt eget rom, en dør å lukke, en lås å låse", og bruker sitatet til å illustrere kravet om et privatliv.
Selv om sitatet skulle være riktig, er det tatt ut av sin sammenheng. Jeg antar Virginia Woolf ville vært helt enig i at vi alle har rett til et privatliv, i hvert fall er jeg det, men det er ikke hva A Room of One's Own handler om. Den handler om kvinner. Den handler om at kvinner trenger økonomisk og materiell uavhengighet for å kunne prestere god skjønnlitteratur eller vitenskap, for den saks skyld. Det Virignia Woolf faktisk skriver, er: "… a woman must have money and a room of her own to write fiction" (side 6). Verken pengene eller det egne rommet er metaforer, men konkrete krav. Utgangspunktet er blant annet Jane Austen som skrev romanene sine i familiens felles stue, som skjulte manuskriptet sitt hver gang de fikk besøk av naboen, og som aldri eide en penny egne penger før hun ga ut sin første bok 38 år gammel. Under slike vilkår er det et mirakel at bøkene hennes ble mesterverk, skriver Woolf. Det rommet Woolf etterlyser, er et arbeidsrom, ikke et budoar.
A Room of One's Own fortjener både å bli lest og bli lest om igjen. Den er elegant, subtil, spirituell, ironisk og den endelige tilbakevisning av at feminister er kjedelige og mangler sans for humor. Dessuten er den en forsvarstale for kvinners rett til lønnet arbeid og økonomisk selvstendighet; med andre ord, for kjernen i den såkalte statsfeminismen slik jeg oppfatter den.
Hilde Bojer
Førsteamanuensis ved Økonomisk institutt ved UiO