I sitt innlegg i Morgenbladet (13. januar) hevder Abid Q. Raja at “det bør være lov til å distansere seg fra en okkupants brutale politikk uten at det offisielle Norge trenger å beklage seg overfor Israel og USA”. Men i forhold til den israelsk-palestinske konflikten baserer Norge seg på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338, hvilket impliserer en offisiell avstandtagen til Israels okkupasjonspolitikk, da disse resolusjonene nettopp krever tilbaketrekning fra de okkuperte områdene.
Rajas utspill baseres på en idé, lettfattelig og simpel (og således med bred appell), om at det er USA som dikterer norsk utenrikspolitikk. Janne Haaland Matlary påpekte i en edruelig kommentar i Aftenposten (12. januar) at reaksjonene på finansminister Halvorsens boikott-utspill dreide seg om nødvendigheten av tydelighet og forutsigbarhet i utenrikspolitikken, kort sagt: diplomatiske spilleregler. Dette er ikke, som Raja og andre kommentatorer innbiller seg, et slags rollespill med Norge i rollen som logrende, servil puddel.
Raja hevder videre at Europa “ikke ha[r] ryggrad til både moralsk og etisk å fordømme israelsk politikk”. Dette er en underlig påstand, især tatt i betraktning at Raja annetsteds i innlegget ramser opp FN-resolusjoner som fordømmer Israels okkupasjonspolitikk og krever tilbaketrekning. I tillegg til å motsi seg selv, bringer Raja en særdeles uforstandig påstand om at Europa i dag “tåler … et folkemord av palestinere”, på samme måte som man under andre verdenskrig tålte Hitlers forfølgelse av og mord på de europeiske jødene. Ifølge Raja blir palestinerne “nedslaktet”. Dette er tåkeprat. Palestinerne er utsatt for en brutal okkupasjon, og brutaliseringen av okkupasjonen er et resultat av palestinsk terrorisme så vel som israelsk kompromiss-løshet. Israels metoder for å ivareta sine borgeres sikkerhet kan med rette kritiseres, men det er nettopp dette som er Israels hensikt ikke å “slakte ned” det palestinske folk.
Johannes Due Enstad
Historiestudent ved Universitetet i Oslo