Espen Gamlund, stipendiat ved UiO, foreslår på kronikkplass i forrige ukes Morgenbladet at dypøkologien, for å ivareta sin rolle som premissleverandør for menneskets forhold til naturen, tilpasser sitt syn og sine argumenter til det rådende syn. Gamlund kritiserer særlig vektleggingen av det han omtaler som ikke-antroposentrismen til Arne Næss. Naturens egenverdi, med andre ord. Hvordan man kan øke folks bevissthet om naturens egenverdi ved å slutte å snakke om den, er for meg en gåte.
Det rent mennskeliges dominans representerer i mine øyne selve kjernen av miljøsaken. Like mye som et etisk anliggende er dette et tema for verdensanskuelsen. Forvekslingen av menneskets verden med verden er en fundamental ontologisk feilslutning.
Gamlund legger videre vekt på at skillet mellom antroposentrisme (det syn at kun mennesket har egenverdi) og ikke-antroposentrisme ikke er relevant for de globale utfordringene knyttet til overforbruk i de utviklede land og underforbruk i utviklingslandene. Det Gamlunds eksempel viser i klartekst, er uansett at dagens rådende antroposentrisme på ingen måte er det samme som en global humanisme.
Næss har for øvrig i noen sammenhenger modifisert sine synspunkter. Det går også tydelig frem av Gamlunds gjengivelse av den dypøkologiske plattform. Mens det før het at Næss var tilhenger av en vesentlig befolkningsnedgang, heter det her at befolkningsveksten må begrenses. Mens det nå står at “dagens menneskelige inngripen i naturen er overdreven og destruktiv”, sto det før dessuten at krisen er eskalerende av natur, og at jo lenger vi venter, desto større omlegging har vi i vente. En slik realpolitisk utvanning av standpunktene er ikke formålstjenlig.
Problemet er likevel ikke så mye hva Arne Næss har sagt eller ikke sagt, som det faktum at mens alle i Norge har hørt om ham, er det knapt noen som vet hva han mener.
Det Gamlund har rett i, er at den dypøkologiske bevegelsen har et presserende behov for en ny og mer offensiv politisk strategi. Til konfliktenes kjerne! I Politisk analyse i Morgenbladet samme uke skriver Aslak Bonde at det trygt kan “fastslås at miljøvernerne, slik vi har kjent dem, står svakt. Svakere enn på mange tiår”. Den norske miljøbevegelsen har i lang tid fungert som en bremsekloss i seg selv et symptom på at den er på defensiven.
Med en slik strategi vinner man på kort sikt noen kamper. Man skjermer et område, på bekostning av et annet. På lengre sikt er strategien derimot lite virkningsfull. Grunnet en manglende forståelse for miljøkrisens dynamikk får aktivismen dessuten en rekke utilsiktede utslag. Markedsmekanismene i en vekstøkonomi fungerer jo slik at næringslivet søker utløp for sitt ekspansjons-behov der det er realpolitisk mulig å få aksept for det. Alt miljøbevegelsen i det lange løp oppnår med en realpolitisk tilnærming, er med andre ord å delta i utvelgelsen av hvilke områder økonomien nå skal ekspandere til –som bøddelens håndlanger.
Morten Tønnessen
Innehaver av konsulentselskapet Spør filosofen