Det har kommet noen kritiske kommentarer til min kronikk “Har dypøkologien en fremtid?”, som sto på trykk i Morgenbladet 6. januar. Morten Tønnessen (13. januar), Svein Anders Noer Lie (20. januar) og Sondre Båtstrand (20. januar), har alle sterke meninger om dypøkologiens fremtid. Det er prisverdig med et slikt engasjement på naturens vegne. Når det er sagt, er det behov for å klare opp i noen misforståelser i forbindelse med deres kommentarer, særlig gjelder dette kommentaren til Sondre Båtstrand i Grønn Ungdom.
Båtstrand skriver: “Gamlund kritiserer nettopp det som i dypøkologien er så sentralt: At vi ikke bare tillegger medmennesker en egenverdi, men mener at også dyr og natur har verdi uavhengig av menneskelig nytteverdi.” Jeg har, i motsetning til hva Båtstrand tror, ikke kritisert dypøkologiens vektlegging av at også den ikke-menneskelige naturen har egenverdi. Faktum er at jeg selv er tilhenger av en ikke-antroposentrisk etikk som tilskriver dyr, planter, økosystemer, biosfæren og så videre en verdi i seg selv. Jeg er også sympatisk innstilt til Arne Næss sin egen dypøkologi, Økosofi T. Spesielt mener jeg hans vektlegging av at mennesker ikke bør redusere rikdom og mangfold av livsformer unntatt for å tilfredsstille vitale behov, er en svært viktig norm. Så er det selvsagt et åpent spørsmål hva som er vitale behov. Her må man trolig tillate både geografiske, kulturelle og sosiale forskjeller. Men generelt sett er det et poeng at hva som er grunnleggende menneskelige “behov”, holdes adskilt fra spørsmålet om hvilke “ønsker” folk til enhver tid måtte ha. At vi har et ønske om hytte på fjellet med innlagt strøm, boblebad og garasjeanlegg er åpenbart ikke et uttrykk for at vi har behov for det. Grunnleggende behov kan altså ikke avgrenses ved hjelp av ønsker.
Jeg er saktens enig med Båtstrand i at økonomisk vekst bør erstattes av økologisk ansvar. Jeg har altså ikke kritisert dypøkologiens etiske fundament, slik han synes å tro. Det jeg derimot har rettet kritisk søkelys på, er den utfordring dypøkologien og enhver annen ikke-antroposentrisk fundert posisjon står overfor; nemlig å overbevise tilhengerne av antroposentriske posisjoner (og de er jo som kjent i flertall) om at naturen i større grad bør beskyttes mot menneskelig inngripen. Når jeg skrev at “dypøkologiens fremtid i høy grad vil avhenge av dens evne til å tilpasse sitt syn og sine argumenter til det rådende syn”, var mitt poeng pragmatisk og politisk. Spørsmålet er så hvordan man kan få gjennomslag for slike syn i dag og i fremtiden? Er det tilstrekkelig kun å appellere til at naturen har en egenverdi, eller må det kraftigere sprengstoff til? Jeg tror det siste.
Espen Gamlund
Stipendiat, UiO