Svært mange tar utgangspunkt i de "globale miljøutfordringene" når menneskets naturforhold diskuteres. Mennesket ser herfra ut til å legge naturen øde og ødelegger samtidig sine betingelser for å fortsette sin (bestemte) væren. Men når er naturen ødelagt, og når er betingelsene for å "fortsette vår væren" borte? Hva er det vi skal fortsette? Mennesket er plastisk. Det forholder seg til sin egen væren enten det vil eller ei. En stor del av menneskeheten lever i dag i byer, hvor naturen i de fleste henseender er lagt øde. Kan vi ikke da også leve med et mer ustabilt klima, sterkere uv-stråling og en desimert befolkning som setter av lørdagskvelden til anakronistiske dyrefilmer?
Et underkjent, men viktig motiv i miljøkampen er det uklare ønsket om å redde den kulturen som samtidig ødelegger betingelsene for sin egen spesifikke eksistens. Man ønsker direkte eller indirekte at det søte, frie liv, som ser ut til å forutsette blant annet befolkningsvekst og en teknokapitalistisk ekspansjon, skal kunne kombineres med pen og stabil natur. Man står innenfor et uproblematisert frihetsbegrep, som allerede i sin historiske genese omdannet naturen til et instrument. Med dette i bakhodet fremstår rimeligvis dypøkologien som en litt impotent bevegelse som “ikke makter å skaffe seg vid nok tilslutning til å ha tilstrekkelig gjennomslagskraft” slik Espen Gamlund skriver i en kronikk i Morgenbladet 6. januar
Tilnærmingen er altså etisk, men det denne etikken er rettet mot, er hybriden "de globale miljøutfordringer", og ikke mot mennesket eller naturen "selv". For hvori ligger det etiske? Hva slags målestokk ligger til grunn for å kalle noe et etisk miljøproblem. Hva står vi igjen med annet enn realpolitikk? Det antroposentriske natursynet har fraskrevet seg alle rådemidler som gjør oss i stand til å fortolke for eksempel en ørkenspredning i Amzonasjungelen som en ødeleggelse, eller kloning av dyr som en grenseoverskridelse. Naturen selv har intet bør og derfor heller ingen "tålegrenser". Kan naturen selv være truet av et natursyn som ikke tilkjenner naturen noen form for goder eller verdi i seg selv? Hvor er miljøproblemet?
Dette understrekes av at vi på "den andre siden" befinner oss i en transmoderne situasjon hvor det er tabu å fremme privilegerende menneskesyn med alvorlige hensikter. Alt vi sitter igjen med er "at vi forholder oss til vår egen væren". Det neste leddet i dette resonnementet: ideen om at visse måter å forholde seg på kan være mer autentiske enn andre, er erstattet med en ekstrem fintfølelse for hva som er ut og inn. Med dette er betegnelsen "autentisk", på samme måte som begrepet "naturlighet", definitivt ut. Mennesket er lekent, plastisk og grunnløst. Punktum. Ethvert seriøst forsøk på å gå "til den dypeste grunn" vil, ved siden av å avføde latter, også være en feilslutning analog til den naturalistiske. En Brave New World er situasjonistisk sett like god som vår. Naturmessig kan kloden være gold som månen uten at dette har noen avgjørende betydning for vår "humanitet". For denne kan om så være trans-human. På denne arenaen er det altså at Gamlund ønsker seg en dypøkologi(?) som har "evne til å tilpasse sitt syn og sine argumenter til det rådende syn".
Uten en viss dybde vil forkjemperne for handlekraft overfor de "globale miljøutfordringer" bare kunne stå og peke fra de prektige tinder på alle forsvarsverker som bryter sammen under vekten nødvendighetens allmenne rettferd. Vårt største problem i dag er reelle og helhetlige alternativer. For egen del mener jeg at Gamlunds defensive strategi (se Tønnesens debatt-innlegg 13. januar) i enda større grad vil komme til å tildekke nødvendigheten av å se den direkte og dypere sammenhengen mellom vårt negative "frihet-fra begrep" om frihet og de ødeleggelser av en "ikke-passiv" natur som følger av dette.
Svein Anders Noer Lie
Stipendiat i filosofi (UIT)