Annonse
04:00 - 27. januar 2006

De plaprende klasser

Annonse

I forrige ukes utgave av Morgenbladet leste jeg en kronikk skrevet av stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde (Frp) og styremedlem i Oslo Frp Terje Lauritzen som handlet om ytringsfrihet. Kronikken kritiserte norske mediers intellektuelle ensretting og homogenisering. Vi kunne lese utspill som: “venstresiden har vunnet kampen om dagsordenen”, “venstreradikalerne definerer premissene for samfunnsdebatten” osv.

Litt lenger ut i avisen snubler jeg over en artikkel om Jyllands-Postens publisering av noen karikaturer av profeten Muhammed. Artikkelen var skrevet av forfatter Espen Stueland. Stueland setter blant annet spørsmålstegn ved bruken av satire og karikatur i majoritet-minoritetskontekster hvor satiren blir brutal når den brukes mot dem som ikke deltar på de på forhånd gitte premissene. Jeg kan tenke meg til at Stueland fremstår som en “typisk venstreradikal” i Tybring-Gjedde og Lauritzens øyne. Men det var da jeg leste siste avsnitt i Stuelands artikkel at jeg fant sammenligningen mellom Frp-politikerenes kronikk og Stuelands kommentar så interessant. Sannelig så ergrer Stueland seg også over den norske medieverdenen – som hele tiden blir innsvøpt av en “intolerant liberalisme”. Det er mediene som er skylden i at minoriteter undertrykkes, da bare de samme gjengangerne og de samme spaltistene får slippe til i de ulike medier. “The chattering class består”, skriver Stueland.

Men spørsmålet blir da: Hvem er “the chattering class”? Er det venstreradikalerne, eller er det de liberalistiske frihetselskerne i Frp? Jeg kan trøste dem alle med at de ikke er alene om ha den følelsen av at “de andre dominerer”, “det er de andre som har fått lov til å sette dagsorden”, “det er de andre som har definert mediebildet” osv. Er det virkelig slik at mediebildet i Norge regjeres av enorme, ustoppelige krefter fra enten den ene eller den andre siden? Stemmer det at mediebildet tilhører “de andre”?

Vi føler oss alle litt som minoriteter, fordi alt virker så overveldende. Vi er ikke i stand til å se den totale sammenhengen. Jeg tror vi kan konkludere med at denne identitetskrisen, med sin subjektive natur, gjør seg gjeldende her både i de minste kognitive strukturer og hos de “plaprende klasser”, hvis jeg kan kalle dem det. Jeg tror de ovennevnte forfatterne i større grad bør forstå at det ligger mer i øyet som ser, eller kanskje mer korrekt; i klassen som ser, så slipper de å engste seg med denne minoritetsfølelsen. Men på en annen side har de kanskje godt av å kjenne litt på den også?

Johan Christian Tønnesen

Mastergradsstudent i sosialantropologi ved UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt