I kjølvannet av Sørheim og Nerdrums innlegg om kunstkritikk og Matias Faldbakken må det igjen nevnes at kortstokken blandes. Sørheim og Nerdrum: "Røed etterlyser et skille mellom undersøkelsen av kunstmiljøets sosiale mekanismer og kunstkritiske tekster. Vi mener tvert imot at en slik sammenstilling er fruktbar, fordi den kan bidra til en kritisk gjennomgang av årsakene til at enkelte kunstnere opplever nesten ensidig gode kritikker, mens andre blir slaktet eller i verste fall totalt forbigått." Jeg er enig i at dette kan være en produktiv kobling, men mitt hovedpoeng forblir i denne sammenheng uberørt: Forskjellige saker må skilles fra hverandre – i det minste midlertidig – skal man kunne tenke klart om hver enkelt. Når forutsetningene er uklare, blir en betenkning om makt og kritikk også grøtete. Sørheim og Nerdrum gjentar, mer eller mindre, første innlegg. At noe kunstkritikk er dårligere skrevet enn annen og har varierende grad av vanskelighet, er en banal observasjon som sier lite om kritikk, resepsjonen av Faldbakken eller andre kunstnere. Hva de mener med at kritikken bør fremføres med formidlingshensyn, er fortsatt så ullent at påstanden lekker som en sil.
Når det gjelder det stridbare ord “kommuniserbarhet” spøker ideen om at et kunstverk har et idéinnhold som kan skilles fra selve kunstgjenstanden i bakgrunnen, dertil også tanken om at kunstnerens bruk av gjenstanden som medium til å formidle et idémateriale er målestokk for hvor vellykket gjenstanden er. Hadde dette vært saken, hadde kunsten vært overflødig. Kritikeren skal respondere på gjenstanden og sette den i kontekst, men kan ikke avlese hva gjenstanden “egentlig betyr” eller “hva kunstneren virkelig har ment” og således blir et uttrykk som “kommunikasjon” høyst problematisk. At kunstgjenstanden alltid har mening, er imidlertid hevet over enhver tvil, og denne er kritikeren medprodusent i. Jeg er altså ikke enig med Terje Meling i hans innlegg: “Faldbakken kommuniserer ikke, og når Røed derfor prøver å tillegge utstillingen egenskaper den ikke har ved hjelp av verbale krumspring, kommuniserer ikke han heller.” Meling slår altså fast både at Faldbakken ikke kommuniserer, og at jeg tillegger kunsten hans egenskaper den ikke har. Debatten på kunstkritikk.no har også vært preget av slike (kort)slutninger, hvor få har hevet seg over personangrepet og nærsynte perspektiver på saken.
Hvordan det bærer videre i denne debatten vet jeg ikke, men du skal ikke se bort fra at vi kritikere har lært noe av dette uansett.
Kjetil Røed
Kunstkritiker