Imamen og forstanderen i Det islamske forbundet i Oslo, Basim Ghozlan, sa nylig at det er absurd å markere holocaust. "Det er med på å skape en naiv forestilling om de stakkars jødene som brukes av politiske og religiøse grupper for å legitimere at Israel skal få egen stat på bekostning av meg og min familie … Holocaust blir misbrukt for å begrunne nye overgrep mot andre i dag … Det er absurd at man alltid skal understreke denne hendelsen … Hva med for eksempel nedslaktingen av 8000 bosniere i Srebrenica?" uttaler Ghozlan den 12. desember 2005 i magasinet Fri Tanke (utgis av Human-Etisk Forbund). Bakgrunnen for oppslaget er britiske muslimers angrep på og forslag om å fjerne holocaust-dagen i Storbritannia. Ghozlan sier seg enig i forslaget om å fjerne dagen.
Det er to forhold ved det Ghozlan sier som er alvorlige: Det ene er bortforklaringen av folkemord, og det andre er spørsmålet om hvorvidt jødene er et urfolk som har rett til eget land i Israel.
Nedslaktingen av de cirka 8000 bosniere i Srebrenica ble fordømt av europeerne. Tilsvarende fordømmelse har ikke kommet fra den arabiske og muslimske verden av folkemord som de selv har utført. Følgende er eksempler bare fra det siste århundret:
Europeerne tok selvkritikk både etter holocaust og etter massakren på 8000 bosniere. Holocaustdagen er en erkjennelse av skyld fra dem som passivt eller aktivt var med på forsøket på å utrydde jødene. Holocaustdagen er samtidig en påminnelse til oss alle om at slike angrep på menneskeheten ikke skal tolereres. Derfor, når jeg som jøde ber for de døde på holocaustdagen, glemmer jeg aldri å ta med i min bønn alle de andre som også ble myrdet, bare fordi de var annerledes. Den muslimske verden fornekter ikke bare holocaust, men fornekter også egne folkemord. Hvordan er det mulig å bygge broer og arbeide for sameksistens, når den ene siden aldri tar selvkritikk eller ansvar for sine handlinger?
Det er viktig å minne om at det ikke bare er arabere som bor i Midtøsten, Nord-Afrika og Sudan i dag: Det er fortsatt cirka 25 millioner berbere i Nord-Afrika. Det er cirka tolv millioner koptere, tre millioner assyrere, en million drusere og 20 millioner afrikanske sudanere. Mellom 30 og 40 millioner kurdere er daglig utsatt for angrep og vold bare fordi de er kurdere. Hva skal vi gjøre med alle disse urfolkene? Skal vi forvise dem sammen med jødene til Alaska, slik Irans president foreslo i forrige uke, eller skal vi prøve å finne en verdig måte til sam-eksistens?
Som berbersk jøde fra Marokko er jeg én av de cirka 270 000 jøder som ble fordrevet fra Marokko. Jeg ble ikke kastet ut av berbere, men av de arabiske okkupantene. Alt i alt var vi mer enn 870 000 jøder, som i 1948 fikk valget mellom å forlate de muslimske og arabisk-kontrollerte landene, eller å bli drept. Ribbet for all eiendom reiste vi hjem til vårt opprinnelige fedreland, hvor araberne heller ikke vil la oss bo.
Det er viktig å forstå at det aldri blir sann fred før araberne aksepterer at jødene, sammen med de øvrige 80100 millioner andre urfolk og minoriteter som undertrykkes av araberne i Midtøsten, i Nord-Afrika og Sudan, har rett til sine hjemland. Også lidelsene til disse menneskene må markeres av verdenssamfunnet.
M. Rachel Suissa
Dr. philos. og redaktør for Norsk Israelssenters informasjonstidsskrift