Nylig la regjeringen fram forslag til endring av Statsborgerloven, og Stortinget skal ta beslutningen i vår. Hovedelementene er å innskjerpe oppfølgingen av bestemmelsen i den gjeldende loven fra 1950 om kun ett statsborgerskap, og dessuten innføre krav om språkferdighet og seremoni for nye søkere. Statsborgerskapet skal bli mer eksklusivt og knyttes sterkere til forestillingen om en enhetlig nasjon.
Men mange av argumentene for dobbelt statsborgerskap er blitt sterkere enn før, og det er vanskelig å se hvilke negative erfaringer som skulle tilsi en innstramning. Er dobbelt statsborgerskap noe som bør forurolige staten eller er det en ressurs landet vil ha nytte av i en tid med behov for integrering av innvandrere? Den norske regjeringens bekymringslinje avviker sterkt fra den svenske positive holdningen på dette området.
Formelt sett sier gjeldende lov at en som søker norsk statsborgerskap automatisk vil miste sitt opprinnelige, men i realiteten har myndighetene ikke kontrollert om søkeren faktisk har løst seg fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Den opprinnelige loven har også en rekke unntaksbestemmelser som har åpnet for at mange som har søkt norsk statsborgerskap har fått beholde det gamle av rimelighetsgrunner.
Norske myndigheter har dermed i lang tid gjennom praksis akseptert dobbelt statsborgerskap. Ganske overraskende ser nå regjeringen dette som et hovedproblem og varsler økt kontroll med at en faktisk løser seg fra det opprinnelige statsborgerskapet.
Spørsmålet om dobbelt statsborgerskap reiser ulike problemstillinger. Får de med dobbelt statsborgerskap en fordel andre ikke har? Svekker dobbelt statsborgerskap tilhørighet og lojalitet til staten en bor i? Hva er et rimelig krav for inkludering i et politisk fellesskap? Og hva er virkningene av dobbelt statsborgerskap for målsettingen om økt integrering?
Regjeringen hevder at "likhetsprinsippet" som norsk statsborgerskap bygger på vil bli undergravd med dobbelt statsborgerskap. Argumentet virker konstruert, da dobbelt statsborgerskap ikke fører til rettighetsinnskrenkning for andre. Prinsippet om "ett individ, en stemme" er ikke et hinder, da det viser til ett og samme valg.
Hvordan regjeringen ser for seg at likheten kan bli svekket er derfor en gåte. At enkelte innvandrere vil benytte seg av en teoretisk mulighet til å avgi stemme i fødelandet vil nok de færreste se som en urettferdighet. Tvert imot, kan det ses som en ressurs at det norske samfunnet får tilført politisk kompetanse om andre land.
Solidaritetsverdien vil antagelig bli styrket, nettopp fordi aksept av to statsborgerskap betyr at flere aktivt vil ønske å bli inkludert i statsfellesskapet. Burde en ikke heller stimulere til at flere fastboende søkte om statsborgerskap enn å lage en hindring av at en del ønsker å bevare en tilknytning til sitt opprinnelige hjemland?
Erfaringen fra Sverige er at krav om å si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap ofte oppfattes som en hemsko mot å søke om et nytt. Og hvordan forvisse seg om at en faktisk har frasagt seg sitt første statsborgerskap uten å etablere et stort byråkrati?
Unntaksreglene i den gamle loven som foreslås ført videre etablerer en tilfeldig behandling. Der det i praksis ikke er mulig eller er forbundet med urimelig innsats å frasi seg sitt opprinnelige statsborgerskap skal en også fortsatt kunne beholde det.
Her vil kriteriene for “urimelig innsats” variere svært mye fra sak til sak, og en generell regel kan slå svært tilfeldig ut. Noen får altså valget mellom å ta et norsk eller beholde sitt første statsborgerskap, mens andre fortsatt får ha dobbelt statsborgerskap. Dessuten vil de som har en norsk og en utenlandsk forelder, eller er født i land som automatisk gir statsborgerskap ut fra territorialprinsippet, kunne ha dobbelt statsborgerskap.
En aktuell begrunnelse for ett statsborgerskap knytter seg til begrensete muligheter for diplomatisk bistand til norske statsborgere med dobbelt borgerskap som får problemer under opphold i fødelandet. Noen ganger er rettighetssituasjonen i enkelte land, for eksempel kvinners rettigheter i ekteskapssituasjoner, så spesiell at norske myndigheter må gi tydelig informasjon på forhånd til dem det gjelder. Land dette har størst relevans for, for eksempel Pakistan, godtar dessuten kun ett statsborgerskap. I slike tilfelle vil myndigheter og skole ha ansvar for å informere om situasjonen. Dersom en ønsker å frasi seg det opprinnelige statsborgerskapet har en fulle rettigheter som norsk borger til diplomatisk beskyttelse.
Skal retten til politisk deltagelse være betinget av statsborgerskap kun i en stat? Vil dobbelt statsborgerskap svekke forpliktelsen til å bidra til styringen av landet? Internasjonal sammenveving og globalisering har allerede gitt nasjonalstaten en ny rolle der politiske rettigheter ikke nødvendigvis følger av at en bryter med opprinnelseslandet.
Prinsippet er allerede innført ved at borgere fra EØS-land etter tre år kan stemme og stille som kandidat i lokalvalg her i landet uten å være statsborger. Det er underlig at regjeringen ikke tillegger dette “oppholdsprinsippet” større betydning. Den går i en annen retning enn for eksempel Sverige. Her er dobbelt statsborgerskap og stemmerett ved nasjonale valg en naturlig videreføring av utenlandske statsborgeres permanente opphold i landet. Dermed styrkes også integrering av nye grupper i det politiske systemet.
Regjeringen hevder at dobbelt statsborgerskap kan så tvil om hvor den primære statslojaliteten ligger. Noen er bekymret over at i en krisesituasjon mellom to land, kan dobbelt statsborgerskap bli et sikkerhetsproblem ved tilgang til sensitiv informasjon eller i fredsbevarende operasjoner. For å unngå eventuelle lojalitetskonflikter må slike forhold bli behandlet gjennom sikkerhetsklarering og at personell med dobbelt statsborgerskap, når det anses som et problem i en konkret situasjon, ikke gis utsatte oppdrag i internasjonale operasjoner. Utgangspunktet må være individuell habilitet og egnethet. Heller ikke ett statsborgerskap gir som sådan noen full garanti for lojalitet.
Innvandrere må selv ta ansvar for sin framtid, og den norske staten har etter hvert skjønt at medmenneskelighet ikke bare er å gi rettigheter, men også å stille fordringer. Verdighet som menneske oppnås først og fremst gjennom egeninnsats. Her er språkbeherskelse selve nøkkelen til utdanning og deltagelse i arbeidsliv. Den foreslåtte ordningen med obligatorisk norskopplæring eller dokumentasjon av tilstrekkelige norskkunnskaper for å få statsborgerskap må hilses velkommen. Her bør en også ta inn krav om innføringskurs i det norske politiske systemet.
Flere land, for eksempel Canada, Storbritannia og USA (dette er land som praktiserer dobbelt statsborgerskap) har en formell seremoni med avleggelse av et troskapsløfte til konstitusjonen. Fram til midt på 1970-tallet var det et krav om troskapsløfte i Norge, men ordningen ble opphevet. Det er flere gode argumenter for å ta opp igjen denne tradisjonen og gjøre den obligatorisk. En forpliktende lojalitetserklæring til det norske systemet vil styrke den symbolske inkluderingen av innvandrere og være et viktig signal til majoritetssamfunnet om alvoret bak statsborgerskapet.
Mange opplever det som smertefullt å frasi seg sitt tidligere statsborgerskap, og vil i det lengste unngå dette. Som innvandrer og fast bosatt nyter en jo likevel godt av sivile, sosiale og økonomiske rettigheter som for de fleste er det viktigste. En kan altså bo permanent og betale sin skatt i Norge, men være ekskludert som politisk borger.
Kravet om ett statsborgerskap vil med stor sannsynlighet føre til at terskelen for å delta i politikk på nasjonalt plan vil bli opplevd som høy for en stor gruppe innvandre. Mye tyder på at når det blir vanskelig å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, vil færre søke om et norsk. En kan altså greie seg fint uten norsk statsborgerskap, men virkningen på integreringen vil være klart negativ. En ikke ubetydelig gruppe blir varig ekskludert fra det politiske systemet.
Et avgjørende hensyn for valg av statsborgerordning må være at innvandrere, enten de er flyktninger, familiegjenforente eller arbeidsinnvandrere kan bli integrert best mulig i det norske samfunnet også politisk. Det hevdes at dobbelt statsborgerskap motvirker integrering, men sammenhengen er nok heller den motsatte. Statsborgerskapet bør ikke være en eksklusiv endestasjon i integrasjonsprosessen, men et virkemiddel for økt integrering. En slik ordning vil ha best effekt både for politisk deltagelse og integrering i samfunnslivet ellers og dermed for lojaliteten til det norske systemet.