Annonse

Annonse

04:00 - 30. september 2005

Om kåringer, kanoner og eliter

Alt skal rangeres: Mediesamfunnets trang til enkelhet og salgbarhet allierer seg med middelstandens behov for å kategorisere høyt og lavt, stort og smått – og bakom synger kapitalismen sin glade sang.

Trangen til å kåre har neppe vært større enn i våre dager. Nå har imidlertid kåringsmanien også innhentet kulturlivet. Mediene har gjort “kåringen” til en stadig viktigere presentasjonsform når de vil formidle noe om kvalitet, talent eller elite (fra electus – å velge ut). Motforestillingene har vært få eller fraværende. Det har vært ansatser til diskusjon om terningkastlogikken (tilfeldighetssymbolet som anmelderredskap), men ellers har det vært påfallende stille, eksempelvis om selve urharryen i norsk kulturliv, Amanda-prisen, og dens provinsamerikanske smakløsheter. Et lite og ferskt filmmiljø blir bare sørgelig fattigfint i all den ytre stas som dette fesjået er innrammet av. Den såkalte Spellemannprisen er allerede så gjennomkommersialisert at vi vel knapt kan snakke om et kulturevenement. “Tidenes største nordmann”, “vårt nasjonalmaleri” og “århundrets slager” kan vel også leve nokså uproblematisk i nitimesfæren.

Men når det serveres fra øverste hylle av de ti beste forfatterne (under 35), årets beste dikt og landets ti fremste intellektuelle, blir paradoksene påtrengende og skurrende. Her er nemlig et kulturområde som eksisterer i kraft av sin integritet og ikke-instrumentelle virksomhet, blitt angrepet av den samme tinglighetslogikk som styrer markedsfornuften.

Vi burde alle være enige om at å rangere forfattere og intellektuelle på samme måte som vinterdekk eller brødristere, både er umulig og latterlig (dessuten ydmykende for de virkelig gode som måtte føle seg forbigått og forbannet irriterende for alle som tar sitt yrke på alvor), men selv det akademiske miljøet blir i stadig sterkere grad invadert av “kjendisfaktoranter” og en påfallende interesse for rangeringer.

Den økende interessen fort kanonbegrepet peker i samme retning. Inspirert av Harold Blooms vesterlandske litteraturkanon dukker det nå opp nye “kanoner” fra fjern og nær. Først og fremst i litteratursjangeren, men andre fagmiljøer følger tett på. Det er ytterst viktig å rette oppmerksomheten mot sentrale musikkverk eller verk fra billedkunsten i en periode eller i et miljø, eller at et fremragende kunstnerskap blir hedret med priser og anerkjennelse. Mer problematisk er det å knytte slike fokuseringer opp mot kanonbegrepet. Altså at man forsegler en mer eller mindre tidsbundet, subjektiv og lokal rangering ved å begrepsliggjøre den i den mest ambisiøse av alle kategorier: kanon.

Den generelle befatning med begrepet har historisk sett (ved siden av å uttrykke de bibelske skrifters legitimitet samt å holde orden på katolske helgener) handlet om å vise til kunst- og kulturytringer som i kraft av sin sterke appell i en kultur eller epoke, er blitt en del av denne kulturens identitet ved at den stadig har vendt tilbake til disse “ytringene” i nysgjerrighet eller ærbødighet. I musikkhistorien er det eksempelvis snakk om en framvoksende utøverkanon i løpet av 1700-tallet. Kanon brukt på denne måten er ingen survival of the best and finest, men en beskrivelse av “faktiske forhold”, det vil si hvilke verk som faktisk sto på repertoaret. (Noen vil selvsagt hevde at denne funksjonelle utvelgelsesprosessen også er den mest uhildede.) En slik praktisering av kanonbegrepet er for øvrig innebygd i ordets musikalske betydning: En kanon er et motiv eller tema som stadig vender tilbake i regelmessige sykluser.

Våre dagers åpne verdianskuelser har imidlertid befordret radikale kritikker av gjeldende diskurser og opprettelser av alternativer rangeringsmetoder. Den tradisjonelle oppfatningen av kunstkanon som en kulturell manifestasjon, som faller på plass i tidens fylde, er blitt til en kamp om definisjonsmakt og verdier. “Hver mann sin kanon” er den outrerte konsekvens av denne vendingen. Når kritikeren og juryen “lader kanonen”, er det snakk om en maktdiskurs og en ideologisk kamp om uttrykksformer og dannelse. (Sosiologen Norbert Elias bruker interessant nok kanonbegrepet i forbindelse med dannelseskodeksene i samfunnsklassene.) Men flyktighetssamfunnet er så umettelig på kåringer og idoliseringer at vi neppe kan pålegge “diskurskritikken” ansvaret for avisoppslagene om “de fire store” samtidsforfatterne, spektakulære artikkelserier om ti mest framstående av ymse slag eller juryeringer av “tolv rette” i norsk kunst. Noen vil kanskje innvende at relativismen i kulturen nettopp gjør det påkrevd med autoritet i form av forbilledlige kunst og “kulturkanoner”. Men dette er neppe den viktigste årsak til nominasjonsbølgen i kulturlivet.

Nei, det er mediesamfunnets trang til tydelighet, enkelhet og salgbarhet som nå allierer seg med middelstandens behov for å kategorisere høyt og lavt, stort og lite, i store bokstaver, etter tidens tekkelighetskrav og helst i et ansikt som de kjenner fra før. Og bakenfor synger som vi vet, kapitalismen sin glade sang om at en gang skal alle verdier bli til lettfattelige ting som kan omsettes og kategoriseres. Slik vil vi alle få mulighet til å måle den kulturelle verdien hos en framtredende intellektuell, i spaltemeter og antall treff på internett, eller sjekke markedsprisen på hans siste kritiske essay (antagelig ikke særlig høy).

I tråd med denne tendensen hadde Morgenbladet for litt siden redigert sammen et uensartet kobbel av mediepersonligheter under tittelen “den nye eliten”.

Og sannelig var det også denne gangen ti(!) av de fremste eller beste eller mest toneangivende eller kanskje mest kjendiskåte, som ble “kanonisert” med foto og fete overskrifter. Her var alt fra en skruppelløs programleder i “Big Brother” via intellektuelle nybohemer og en heroisk pornograf, til samvittighetsfulle akademikere og bokholdere på tidsåndens lønningsliste. Det denne eliten visstnok hadde felles, bortsett fra at cirka halvparten var vanskelige å skille fra andre underholdningsprodusenter i det tabloide medielivet, var kritikken av 68-generasjonens kulturelle hegemoni.

Men hva betyr elitebegrepet i denne sammenhengen? Er det en verdinøytral kategori som beskriver de som til enhver tid besitter definisjonsmakten? Vi kjenner blant annet “oligarkiets lov” om at samfunnsorganismer alltid vil produsere makteliter som igjen vil bli avløst av nye eliter. I den forstand er Morgenbladets rangering på sin plass også fordi den forlater den tradisjonelle politiske/akademiske elitesfære og retter søkelyst mot “medieeliten”.

Men innebærer ikke elitebetegnelsen noe mer enn retten og muligheten til innflytelse eller dominans? Hva med kravene om troverdighet, forbilledlighet, plikt og ansvar – fordringer som ble stilt til fortidens eliter, aristokratiet og herskerklassene? Hører ikke slike attributter med til elitens kjennetegn?

Walid al-Kubaisi og Nina Witoszek skriver i den samme avisen (8. september) tankevekkende artikler om to innflytelsesrike personligheter i henholdsvis norsk og internasjonalt kulturliv, som nok ville passet inn i Morgenbladets eliterangering; men setter spørsmålstegn ved deres troverdighet som samfunnskritikere. Witoszek bekrefter våre mistanker om at Slavoj Zizek er et filosofisk multigeni som bedriver retorisk saltomortale i rock’nrollske geberder. Al-Kubaisi beskriver Shabana Rehman som en innflytelsesrik norskpakistaner som ikke klarer å forene sin rolle som engasjert kulturaktivist med sin rolle som vulgærstuntende PR-komiker.

Disse to eksemplene belyser problemet med å sette likhetstegn mellom innflytelsesrike samfunnsaktører fra parnass eller akademia og eliten.

Mange vil dessuten peke på at elitebegrepet er anakronistisk og lite hensiktsmessig i forhold til demokratiske idealer. Men siden ordet lever videre og dessuten er etterspurt, vil jeg tillate meg en normativ ladning av begrepet:

Hos eliten er kunnskap, erkjennelse og handling alltid underlagt et personlig moralsk perspektiv. Den flagger ikke med sine dyder, men utgjør en “fornem” minoritet hos hvem visdom og høy moral er helt sammenvevd i det levde livet. En slik livspraksis lar seg bare sjelden kombinere med institusjonell eller medial posisjonering og den er selvfølgelig helt umulig å rangere eller kanonisere. Den motsetter seg å bli gjort til en ting.

PS: Jeg vil i de gode paradoksers ånd avslutte denne artikkelen med min egen private kåring. Thomas Manns Huset Buddenbrooks er for lengst blitt en sentral roman i en vestlig litterær kanon. Helge Jordheims essay/anmeldelse “En arkeologi for det borgerlige” (også i samme avis, 8. sept.) ble en sublim leseropplevelse. Jeg kårer den umiddelbart til årets anmeldelse i Morgenbladet. Basta.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.

Mer fra Debatt