Idet vi krysset grensen mellom Tyrkia og Irak gjorde tvilen seg gjeldende. Hadde vi vurdert situasjonen rett? Var det galskap å begi seg inn i det terrorherjede Irak under de eksisterende truslene om alvorlige represalier? Vår pratsomme og vennlige sjåfør fra Diyarbakir på tyrkisk side avgjorde saken. Med hans latter og humoristiske væremåte var det ikke vanskelig å rette oppmerksomheten mot livets lysere sider. I det bilen kjørte inn til den kurdiskkontrollerte grensestasjonen fikk vi en bekreftelse på at vi hadde foretatt den rette beslutningen. For oss var reisen først og fremst et spørsmål om å vise solidaritet med befolkningen i Sør-Kurdistan i en ekstremt presset situasjon.
Grensestasjonen mellom Tyrkia og Irak ligger få kilometer unna byen Silopi på tyrkisk side og Zakho på den irakiske siden av grensen. Territoriell selvhevdelse er viktig for kurderne, som helt siden 1992 har kontrollert denne forbindelseslinjen nordvest i Irak. Smilende peshmergaer, tidligere kurdiske geriljasoldater, ønsket oss velkommen og bød på te i tradisjonelle små glass. "Pesmerge" betyr et menneske som lever mellom liv og død, et navn som på flere måter illustrerte risikoen og alvoret som lå i det oppdraget vi som valgobservatører hadde satt oss fore.
Mottagelsen vi opplevde var upåklagelig og ble gjennomført som om vi skulle vært utenrikspolitiske representanter for Norge. Bilen som skulle bringe oss videre inn i Irak var ikke dårligere enn en spesialvogn med skuddsikre vinduer og ble kjørt av en av president Barzanis personlige sjåfører. I løpet av bilturen ga sjåføren oss sin vurdering av den politiske situasjonen i forkant av valgene. Oppriktigheten var åpenbar.
Uten nevneverdig politisk kosmetikk fikk vi informasjoner som senere skulle være nyttige insentiver til kritiske perspektiver på valgene i Kurdistan. Nervene var under kontroll da vi etter fire timers kjøretur fra grensen ankom Arbil og svingte inn på plassen utenfor hotell Sheraton midt i byen.
Dag to i Irak startet med frokost med noen av de mange utenlandske journalistene som var kommet til Kurdistan i anledning valget. Etter måltidet hadde Vidar og jeg programmet klart for de to nærmeste dagene. Lørdag 29. januar gikk med til å ordne alle formaliteter i vår rolle som internasjonale valgobservatører. Siden vi hadde reist av gårde nær sagt hals over hodet, måtte de nødvendige papirer og sertifiseringskort ordnes i løpet av formiddagen.
Vi var innom byen Arbil og snakket med ministeren for sikkerhet. Vi hadde samtaler med to professorer i statsvitenskap; Dr. Fuad Hussein og Dr. Khaled Salih. Sistnevnte er kurder tilknyttet universitetet i Odense og snakker flytende dansk og svensk. Noe av det viktigste som kom ut av disse samtalene, var at ideen om et føderalt og demokratisk Irak opprinnelig ikke er et amerikansk forslag. En føderal løsning på den irakiske statens problemer ble foreslått av kurderne allerede i 1997. Forslaget ble gjentatt i 2001 og 2002.
Lunsj ble inntatt sammen med den svensktalende og meget blide representanten for de kurdiske selvstyremyndighetenes Norden-kontor i Stockholm, Taha Barwary. Han representerer det største partiet i regionen; Kurdistan Democratic Party (KDP). Dagen ble ganske surrealistisk, først og fremst fordi vi ved flere anledninger kunne snakke norsk med vårt omsorgsfulle vertskap midt inne i tjukkeste Irak.
Av hensyn til politisk balanse bestemte vi oss for å reise til Sulayimanya dagen etter valget, for å ha samtaler med den andre kurdiske selvstyreadministrasjonen som ledes av Kurdistan Patriotic Union (PUK).
Geografisk sett, beveget vi oss nesten halvveis langs veien til Bagdad. Vi snakket også med representanter for referendumbevegelsen, en grasrotaksjon som arbeider for en uavhengig kurdisk stat. Avslutningsvis besøkte vi det kurdiske kommunistpartiet som ut fra den vanskelige politiske situasjonen hadde valgt å gå med i den nasjonale felleslisten.
Sikkerheten omkring valglokalene var svært streng, med bevæpnede soldater på hustakene og foran alle innganger. I tillegg var gatene i kvartalene rundt hvert valglokale avsperret ved hjelp av parkerte lastebiler. Alle måtte kroppsvisiteres før de fikk anledning til å gå inn og stemme. Som internasjonale valgobservatører måtte vi i tillegg legitimere oss med det spesielle sertifiseringskortet hver gang vi kom til et nytt sted.
Den samlede norske gruppen med valgobservatører besto foruten Vidar Birkeland og meg selv, av Trude Falch som er leder for Norsk Folkehjelps kontor i Sulaiymanya. Hennes observasjoner fant sted i den sørøstlige delen av Kurdistan. Vi som befant oss i den vestlige delen observerte stemmegivningen i elleve valglokaler i Arbil, Salahedîn og i landsbyen Bastura. Til sammen dekket norske observatører de mest sentrale områdene i denne kurdiskdominerte regionen av Irak.
Noen steder var stemmeavlukkene vendt innover i rommet, eller ut mot vinduet. Andre steder var pågangen av velgere så stor at folk sto i kø side om side og stemte. Vi observerte at enkelte menn bak avlukkene instruerte sine koner, sine sønner og døtre om selve stemmegivningen. Slike hendelser hørte likevel til sjeldenhetene.
Manntallslistene virket oppdaterte og korrekte. Hver person som avla stemme, ble krysset av i disse listene og velgerne måtte stikke fingeren i en kraftig fargesubstans som ikke uten videre lot seg fjerne før etter et par dager. Stemmeurnene i gjennomsiktig plast var av moderne dansk fabrikat. Hensynet til politisk pluralisme ble ikke like godt ivaretatt ved alle valgene som fant sted.
Ved lokalvalgene var det ordinære listevalg der partiene konkurrerte om folkets gunst. Ved valget til det føderale parlamentet var det over hundre partier å velge mellom, som hver for seg representerte ulike politiske interesser spredt over hele Irak. Kurderne stilte med en nasjonal fellesliste for best mulig å fremme sine interesser i Bagdad. Noe av det mest kritikkverdige ved det føderale valget i Irak var at partiene var helt nye. Knapt nok var førstekandidaten kjent for velgerne på forhånd. Flere av de mange småpartiene virket konstruerte.
Den kurdiske felleslisten var basert på et nasjonalt konsensus, der fordelingen mellom partiene ved valget til Kurdistans parlament var avtalt på forhånd. Utgangspunktet for denne estimeringen var basert på et forventet valgutfall. Årsaken til en slik strategi lå i behovet for forutsigbarhet.
Til regjeringspartienes forsvar skal det sies at småpartiene, inkludert de som representerer turkmenske og assyriske minoriteter, er blitt vist en sjenerøsitet man sjelden finner motstykke til i Midtøsten. Kommunistpartiet blir tildelt tre plasser i det nye parlamentet, mot en representant fra før.
Demokratiutviklingen i Kurdistan hadde trolig blitt ivaretatt på en bedre måte dersom også valget til det regionale kurdiske parlamentet hadde vært gjennomført ved reelle listevalg. Konklusjonen blir likevel at valget som sådant var åpent og fritt, at gjennomføringen var tilfredsstillende og at feil og manipulasjoner tilhørte unntakene.