Debatt

Naturlover, juss og kultur

Avisdebatten i høst tyder på at den offentlige diskusjonen om endring av ekteskapsloven i kjønnsnøytral retning vil bli lang og hard. I skjæringspunktet mellom juss, kultur og natur dominerer både juridiske og kvasijuridiske begreper.

En gjennomgang av norske aviser gir et forutsigbart resultat: Venstresiden er overveiende positive, blant tabloidene og regionavisene er det tilnærmet redaksjonell stumhet, og de kristne avisene er i harnisk. Enkelte av argumentene som presenteres i debatten kan virke mer preget av frykt enn av substans. Det fremstår som klart at dette er en av underdebattene til den Store Samtalen som det norske folk, de folkevalgte organene og kirken må ha om statskirken i løpet av en ikke altfor fjern fremtid.

Argumentene som brukes mot kjønnsnøytrale ekteskap er stort sett kjente. Et sett av argumenter, ofte med religiøs forankring, handler om at en bør legge større vekt på interessene til andre enn de homofile. Barn trenger mor og far, og likestilling av samlivsformer kan gjøre dem usikre og "fremdyrke" en homofil identitet. Heterofilt gifte kan føle det som et ran at homofile par kan få samme samlivsstatus som dem selv.

Like velkjente er motargumentene, oftest grunnet på et sekulært livssyn. Hvem som skal få rettsvern er et spørsmål om verdier og definisjonsmakt. Konstruksjonen av ekteskapet som en institusjon for mann og kvinne er ikke nøytral.

Debatten vil gå videre, og vi er enige i at heller ikke det sekulære er et verdinøytralt livssyn. Men vi ønsker å fokusere på bruken av “lukkende” argumenter, av den typen som hindrer en grundig og åpen debatt om hva slags verdier vi vil bygge samfunn og ekteskapsinstituttet på. Vi er særlig skeptiske til de “naturrettslige” argumentene, som refererer til en slags høyere rett, det være seg religion, menneskerettigheter eller “naturens orden”.

"Ei 'avkjønning' tek bort det identitetsbærande elementet i ekteskapet som kulturell institusjon," skrev professor i strafferett Erling Johannes Husabø i Aftenposten 18. august. Flere innspill for og mot fulgte. Ifølge Husabø bør spørsmålet om kjønnsnøytrale ekteskap ikke reduseres til trosspørsmål. Hovedargumentet hans er at en slik lovendring vil stride mot "ekteskapets naturgitte føresetnader". "Kjønnspolariteten" og den identiteten som blir skapt i denne avtalen er et sivilisasjonsbærende fundament som vi ikke må rokke ved. En kjønnsnøytral ekteskapslovgivning vil "avkjønne" ekteskapet som institusjon, og dermed "ta sjelen ut av konseptet".

Vi setter pris på at en professor i jus så klart og åpent flagger en “politisk” holdning. Men argumentasjonen hans er problematisk. Mye kan sies om Husabøs oppfatning av ikke-diskrimineringsprinsippet og om hvilken vekt en skal legge på at heterofile par vil føle seg “ranet” dersom også homofile kan bli gift. Men vi vil konsentrere oss om hans legitimering av subjektive verdisynspunkter som en jussprofessors vurdering av hva som naturlig er “rett”.

Er det ikke snarere hans personlige syn på hvordan samfunnet og ekteskapet bør reguleres leserne får servert? Husabø presenterer en meget statisk oppfatning av begrepene “kultur” og “natur”, og trekker vidtrekkende slutninger om konsekvensene av å bryte med disse, samt ønskeligheten av å bevare status quo. Når jussprofessoren Husabø argumenterer ut fra “naturens orden”, gir det assosiasjoner til ideen om “naturretten”, et sett allmenngyldige normer som ikke behøver begrunnelse.

Ideen om “naturrett” kan spores tilbake til antikken, men i praksis har det vist seg vanskelig å finne klare og tidløse eksempel på slike normer. Å kle egne oppfatninger i et slikt uformelig naturrettslig kostyme er lite tillitvekkende, særlig når en diskuterer tema knyttet til politiske eller moralske spørsmål. Etter hvert som samfunnet har endret seg, har også rettslige ideer om moral, kultur og natur skiftet form.

I tillegg kan retten selv medvirke til endring. Det er ikke selvsagt at retten primært skal basere seg på eksisterende samfunnsordninger eller kulturelle trekk. Retten kan være med på å utfordre og endre oppfatninger av moral og kultur, eksempelvis Barnelovens forbud mot fysisk avstraffelse av barn.

Rettslige institusjoner kan gå på tvers av samtidige ideer om hva som er naturlig. Da norske kvinner fikk stemmerett i 1913, ble også dette møtt med argumenter om at det var “unaturlig”. Slik antropologene strever med å fortelle oss, eksisterer det ingen statisk og evigvarende kultur. “Kulturen” er alltid i bevegelse. Også hva som oppfattes som naturlig, varierer fra sted til sted og er i stadig endring.

Husabø representerer et syn der kjønnspolariteten i ekteskapet ses som den siste skansen for å verne om samfunnsordningen. Biologisk sett er mann og kvinne nødvendig for at selve forplantningen skal skje – men gjør dette at den biologiske kjernefamilien som samlivsform er naturgitt? Det er den mest brukte løsningen, men har alltid vært én blant flere måter å organisere hverdagslivet på både i Norge og ellers i verden. Selv det heterofile ekteskapet kommer i mange varianter, og med individuelle løsninger. En kan ikke tvinge folk inn i dette “ekte”-skapet – men det er et politisk valg, ikke en naturgitt handling, når en åpner eller lukker skapdøren for samfunnsborgere.

Så hva står vi da igjen med? Å erkjenne at det er grenser for hvor langt man kommer med det "naturlige" eller naturrettslige, er ikke det samme som å kaste seg ut i en holdningsløs postmodernisme. Vi trenger verdier, og vi trenger en form for felles moralsk grunnlag vi kan bruke som basis for å leve sammen i en stadig mer kompleks verden. Men dette grunnlaget er ikke gitt en gang for alle, verdiene må skapes og fornyes i kontinuerlig dialog mellom borgerne.

Den norske homobevegelsen har i stor grad fokusert på legalstrategier, som kampen for å avkriminalisere homofili, og for å lovfeste diskrimineringsforbud og partnerskapslov. I en meningsmåling publisert av Klassekampen før stortingsvalget svarte 63 prosent at de mener det bør innføres en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Etter valget uttalte Jon Reidar Øyan, leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), at siden det ble flertall på Stortinget for å innføre kjønnsnøytrale ekteskap, burde arbeidet med å endre loven begynne straks. Motsetningsvis uttalte Øivind Benestad, vinner av Homofob-prisen 2004, i Dagen at “Her i landet skal saken vinnes med slagord og presses igjennom kanskje bare med én stemmes overvekt i Stortinget”. I Dagsavisen er Human-Etisk Forbund irritert over at de homofile ber de “intolerante mørkemennene på sine knær” om aksept.

Den nye regjeringen har kommet frem til et slags kompromiss: SP får lov til å reservere seg. I Sverige er en liknende lov for tiden "under utredning" og skal ikke presenteres for Riksdagen før i 2007. AP og SV har avvist tanken om en slik "modningstid" i Norge, dermed går det mot en hurtig lovendring.

Dagen og Benestad er ikke kjent for å være moderate, og er dermed lette å avfeie. Men det er grunn til å tro at heller ikke det gjennomsnittlige medlem i statskirken, eller andre trossamfunn oppfatter dette som en helt vanlig lovendring. For både motstandere og tilhengere vil et slikt stortingsvedtak ha stor symbolverdi.

Det er derfor viktig å forstå at allmenn aksept for en så radikal lovendring som kjønnsnøytrale ekteskap ikke er et mekanisk resultat av stortingsvalget. Det må diskuteres frem. Slik dialog er et komplisert prosjekt, men nødvendig for demokratiets legitimitet.

Mer fra Debatt