Annonse
04:00 - 28. oktober 2005

Makten i den sterkestes argument

Det er ikke bare naivt og arrogant å tro på kraften i Det fornuftige argument. Det er direkte farlig.

Med "fornuftige" argument: Karlsson på taket argumenterer fra sin posisjon for å få all sjokoladen selv. Foto: Filmweb.
Annonse

Holberg-prisen – for fremragende viten- skapelig arbeid innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi – ble i år gitt til Jürgen Habermas. Professor Ragnvald Kalleberg hyller i den anledning Habermas med artikkelen “Kraften i de bedre argumenter”: Her argumenterer han med forutsetningen at mennesket vet at det er feilbarlig og vil lære – og at et godt argument har innflytelse.

“Den genuine dialog”, skriver Kalleberg, forutsetter at “det sagte er sant, at det er normativt riktig og at deltagerne er oppriktige.” Dette er fine ord som passer oss vel, men å fremheve normativ teori er å undergrave reelle maktanalyser.

Få har beskrevet Kraften i de bedre resonnement bedre enn Astrid Lindgren i Lillebror og Karlsson på taket: Lillebror kommer hjem fra skolen en dag. Han har en kul i pannen og er meget sint. Mor blir forskrekket over kulen. “Kjære Lillebror, hva er det som har hendt?”

Lillebror har kranglet med Krister og til slutt hadde de kastet stein på hverandre. Mor forklarer at det er unødvendig å slåss: “Dere kunne like gjerne ha funnet ut hvem som hadde rett med et fornuftig resonnement.”

Litt senere opptrer Karlsson som syk og Lillebror skal pleie ham. Karlsson vedder at en dobbel dosis av kombinasjonen sjokolade, karameller og drops hjelper mot sykdom. Han spiser blandingen og sier til Lillebror: “Du hadde rett. Det hjalp ikke mot feber. Gi meg sjokoladen!”

“Skal du ha sjokoladen?” sier Lillebror forbauset. “Det var jo jeg som vant.”

“Når du vant, så er det vel ikke for mye om jeg får sjokoladen,” svarer Karlsson. “Litt rettferdighet må det vel være her i verden. Forresten så er du en merkelig liten gutt som sitter der og vil ha sjokolade bare fordi jeg har feber.”

Her argumenterer Karlsson med psykologiens klassiske doble bunn. Han gir Lillebror omsorgsrolle og dårlig samvittighet ved å spille på sykdommen. Han misbruker vennens ønske om å være sammen med ham. Og til slutt bruker han sin list og makt til å spise alle godteriene. Den siste sjokoladen deler Karlsson selv og tar den største biten ut fra argumentet at Lillebror selv ville tatt den minste i tilsvarende situasjon. “Hva bråker du for da?” svarer Karlsson. “Det er jo den du har fått.” Lillebror skjønner hvordan verden henger sammen og avviser Det fornuftige argument, som del av de voksnes diskursive herredømme, der nettopp forestillingen om demokrati overskygger den reelle makten. Det fornuftige argument fremsettes aldri utenfor en arena der hegemoni eller reell makt allerede er etablert.

Å ha en tro på kraften i Det fornuftige argument, er ikke bare naivt eller arrogant, det er direkte farlig i en verden som nettopp overkjører fornuft, og hindrer alternativ argumentasjon. Verden er snarere full av makt og herredømme. Det er den sterkeste, smarteste, rikeste eller sleipeste som spiser opp godteriene. Og den som har Det gode på sin side, trenger ikke lytte. Det er det som kalles realpolitikk. Offentligheten framhever nettopp den sterkestes rett, enten det kalles WTO, veto eller Nato.

Kalleberg kaller en “genuin dialog” for en “diskurs”. Det vil vel være mer presist å definere en diskurs som en maktkamp om retten til å definere hva samtalen skal handle om, hvor den skal foregå og hvem som skal få delta. Diskurser har nettopp den evnen at de ikke er dialoger (slik en situasjonell samtale kan være). Diskurser er historisk etablerte former for samtale, der det er etablert en mengde prinsipper forut for den “genuine dialog”. Tilgang til arenaen, argumentenes lovlige grunnlag og referansenes gyldighet, er forutsetninger for diskursens eksistens. Dagens debatt om terror, der de sterkeste maktutøvende stater ikke driver med den slags, er det beste eksempelet på fravær av dialog i diskurs.

Det største problemet med Habermas og Kalleberg, er at de får oss til å tro at Den borgerlige offentlighet, som har den genuine dialog som premiss, er en institusjon som har vokst frem av en historisk prosess. Det er liten tvil om at dette er et romantisk syn på oss selv og vår egen historie, og at det plasserer oss selv som den ypperste av verdens sivilisasjoner. Sett fra en annen posisjon er demokratier dem som uten sidestykke slipper flest bomber.

Når man blander et normativt element for samtalens ideelle form inn i en analyse av samtalens faktiske form, ender vi med en naiv og farlig analyse. Habermas blander er og bør. Holberg, derimot, så selv utmerket godt hvilken betydning nettopp posisjonen hadde for argumentet. Og latterliggjorde akademisk posisjon uten innhold.

Verden er ikke som den burde være, og det har den aldri vært og det kommer den aldri til å bli. Når Habermas sier at “det sivile samfunn eksisterer hinsides markedets forretninger”, er det all empirisk grunn til å bestride det. Finnes det en herredømmefri diskurs, er det en fordel om Kalleberg (eller Habermas) forteller hvor den er. Den eksisterer bare i Habermas’ bøker og i drømmen om demokratiet. Istedenfor å legge empiri om maktrelasjoner i forhandling og dialog til grunn og forkaste hovedhypotesen om en herredømmefri diskurs, lanserer Habermas og hans etterkommere forfallet, som en retorisk trope: Myten om den herredømmefrie diskurs er at den har eksistert, men blitt uthult av kommersialismen og at mennesket dermed misbruker denne guddommelige mulighet. Istedenfor å forkaste hovedhypotesen om at diskurser er maktstrukturer, lanseres altså forfallet som en evig ad-hoc-hypotese. Tilstanden den borgelige offentlighet: Et evig forfall.

Albert Einsteins lakoniske svar til spørsmålet om hva som var den sterkeste kraften i verden: “Renter og renters rente”, det åttende underverk, er kanskje en bedre erkjennelse av at fornuftige argument tilhører en annen sfære enn realpolitikkens klare tale.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.