Debatt

Kollektivet og friheten

Cornelius Castoriadis (1922– 1997) har formulert en politisk filosofi som unngår den velkjente motsetningen mellom individets og fellesskapets interesser. Hans tenkning gir et filosofisk innhold til slagordet “En annen verden er mulig!”.

Den intellektuelle som i dag ønsker å mobilisere til samfunnsforandring, og i den sammenheng snakker om "fellesskapet", "kollektivet" eller "samfunnet" som politisk aktør, får raskt et mistankens søkelys rettet mot seg. Innenfor rådende politisk filosofi forventes det nemlig at den som bruker slike uttrykk, også innrømmer at hensynet til individer dermed kan måtte ofres på kollektivismens alter.

Den gresk-franske filosofen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis deler ikke denne mekanisk-matematiske oppfatningen av forholdet mellom individ og samfunn. For ham kan individet bare være fritt i den grad samfunnet er det – og omvendt. Spørsmålet om individets frihet må betraktes via det sosiale; friheten for selvet betinges av noe som det selv ikke har frembrakt. Dette "noe" er det sosiale innholdet i våre psykiske forestillinger – i Castoriadis' terminologi, de sosiale imaginære betydninger som gjør at et samfunn fremstår som meningsfullt for oss. Hans begreper lar oss dermed tenke "det sosiale" som noe kvalitativt annet enn et apparat som regulerer, og eventuelt ofrer, individuelle eksistenser.

For Castoriadis er historien, og ethvert samfunn, først og fremst produkter av den menneskelige forestillingsevnen. Hans politiske program består i å ta denne innsikten i bruk, gjennom radikal demokratisk skapelse av samfunnets lover, institusjoner og normer.

La oss imidlertid begynne med det tilsynelatende dilemmaet mellom individets og fellesskapets interesser. Et startpunkt kan være ideen om at den enkelte ikke kan være fri så lenge andre er ufrie. I dette ligger at dersom min frihet skal være reell, må andre som berøres av mine handlinger, være like frie som meg selv. For hvis min frihet skal være frigjørende – slik anlagt at jeg kan realisere det beste i meg – kan “frihet” ikke bety at jeg tramper over andre mennesker etter eget forgodtbefinnende.

Min frihet får altså et bedre innhold, også for meg selv, når jeg ikke utøver den på bekostning av andre. Samtidig heves selve frihetsforståelsen opp til et høyere nivå, det samfunnsmessige, der frihet består i samkvem med andre, frie subjekter som skaper en felles verden.

Et samfunn er både utgangspunkt for, og produkt av menneskelig samkvem. Spørsmålet om frihet har opplagt en samfunnsmessig og politisk dimensjon. Men selve ideen om at samfunnet må være fritt for at individene skal kunne være det, kan like fullt brukes til så mangt; fra det radikale demokrati, som hos Castoriadis, til høyre- eller venstreorientert radikalisme, der individer ofres på veien mot en fremtidig harmoni.

Den marxistiske tradisjonen – som kan inspirere begge disse ytterpunktene – fremholdt at samfunnsstrukturene, spesielt økonomi og produksjonsforhold, må være frigjørende før individene kan bli frie. Marx og Engels skrev i Det kommunistiske manifest: "I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsetninger trer en sammenslutning, hvor hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling." Å snakke om frihet innenfor undertrykkende og urettferdige samfunnsforhold, blir da et uttrykk for manglende politisk bevissthet og borgerlig ideologi.

Ideen om at samfunnet kan være mer eller mindre fritt, åpner også for å tenke samfunnet som et "kollektivt subjekt", for eksempel nasjonen. Da er veien ikke så lang til politiske teorier som prioriterer helheten, samfunnet, fremfor delene, individer. Individenes interesser kan da i neste omgang underordnes kollektivets; slik at den enkelte, hvis det blir nødvendig, forventes å ofre seg for det felles gode; det være seg i forsvarskrig for nasjonen eller demokratiet – noe vi gjerne betrakter som tragisk, men høyverdig – eller i totalitære utrenskningsprosesser, noe som bare blir tragisk.

Men det er viktig å merke seg at kollektivismens "frihet" er av en forskjøvet art: Frihet blir et mål som må realiseres, gjennom revolusjon, frigjøringskamp, klassekamp; slik at en fremtidig harmoni kan realiseres. Individenes nåværende frihet veies – i beste fall – opp mot en kommende, kollektiv lykke.

Som forsvar mot dette inhumane regnestykket har liberalere og menneskerettighetsforkjempere oppstilt individet som en verdi, mot kollektivismen. Valget av politisk teori blir da som følger: Enten legger vi mest vekt på den ene polen, individets frihet; eller vi prioriterer fellesinteressen, om nødvendig på individers bekostning.

Problemet er åpenbart: Det er blitt ytterst vanskelig å snakke om kollektive størrelser

– samfunn, fellesskap og kollektiver – uten samtidig å forsvare seg mot anklager om at man dermed er prinsipielt villig til å ofre individet; i det minste før eller siden.

Men det finnes som nevnt andre måter å betrakte individers og samfunns frihet på

– og alt snakk om kollektiver er ikke kollektivisme. For Cornelius Castoriadis er individenes frihet ensbetydende med det frie, autonome samfunn. Men dette betyr ikke at individer som er uenige med det bestående samfunns oppfatninger, dermed skal kunne ofres.

For å forstå hva han mener, må vi gå til hans spesielle, psykoanalytisk pregede forståelse av hva "individer", "samfunn" og "frihet" er. Første trinn er et skille mellom individ og psyke. Ifølge Castoriadis er det nemlig ikke individene som er samfunnets motstykke, det er psyken – i individuell så vel som kollektiv forstand. Psyken hos den enkelte må "overtales" til å godta og innordne seg samfunnets begrensninger og meningsinnhold. Dette skjer gjennom sosialisering, der den individuelle psyken, selvet, utvikles ved å ta opp i seg samfunnets "imaginære sosiale betydninger". Disse betydningene utgjør psykens materiale og dens former. Slik sosialiseres psyken –men alltid bare delvis, som vi skal se.

I motsetning til psyken, som aldri kan bli fullt ut sosialisert, kan "individer" ikke ha eksistens utenfor det sosiale. For samfunnet og individene er, for Castoriadis, i en viss forstand ett og det samme: Samfunnet er ikke noe annet enn de individer det består av, mens individene ikke kan være noe annet enn produkter av det samfunnet de lever i. Ethvert samfunns fremste produkt er nemlig individer som er slik de er, nettopp fordi de lever i dette samfunnet.

Vi formes av dette samfunnet til kapitalist eller proletar, skrev Castoriadis i 1975; ikke til føydalherre, patrisier eller Amon-Ra- prest. Det gir derfor ikke mening å snakke om individet som motpol til samfunnet: Individet er samfunnet. Vi er alle "vandrende bruddstykker av vårt samfunns institusjon", eller "små hologrammer". Likevel er vi etter Castoriadis' syn langt fra determinert av det sosiale; deterministiske teorier om det sosiale er nettopp det motsatte av omdreiningspunktet i all hans tenkning: samfunnsmessig kreativitet.

Mens "individet" er et produkt av samfunnet, er psyken noe som samfunnet aldri kan fremstille. Psyken og samfunnet er ontologiske motpoler; teoretiske størrelser som ikke kan reduseres til hverandre. Men det er heller ikke praktisk mulig å betrakte dem atskilt; for samfunnet, nærmere bestemt de sosiale, imaginære betydningene, er det materiale som psyken har til rådighet for sin virkelighet. Spørsmålet om individenes frihet eller ufrihet blir et spørsmål om sosiale betydninger.

Men frihetens kilde ligger et annet sted; det vil nemlig alltid finnes en usosialisert, "vill" rest i psyken, som Castoriadis kaller den radikale forestillingsevnen. Dette ubevisste laget i psyken skaper symbolsk mening fra ontologisk meningsløshet; det er et frihetens og kreativitetens arnested hvorfra radikalt nye, hittil usette betydninger og former skapes. De sosiale betydningene har ingen rasjonell eller virkelig "grunn"; de er selve kilden for å danne seg forestillinger om rasjonalitet og virkelighet; og i sin tur et produkt av den menneskelige forestillingsevnen i radikal betydning.

For å illustrere med Castoriadis' eksempel: Beethovens 5. symfoni ble mulig først etter at menneskene hadde skapt musikken som sosial betydning. De sosiale betydningene er verken sosiale "ting", forestillinger eller grunntyper; snarere er det snakk om et ubestemt, "meningsmettet lag" i kollektivets bevissthet. Mens den bestemte måten et historisk samfunn skaper og utformer sine betydninger på, viser seg i dets institusjoner (i ordets videste betydning).

Castoriadis betrakter samfunnet og historien som selvskapelse av alle de menneskelige livsformer. Den radikale forestillingsevnen skaper samfunnet; ikke i form av en fremadskridende fornuft eller lovmessig utvikling, men kreativt. "Samfunnet" består da for Castoriadis av to instanser: Det som skaper seg selv (det instituerende), og det som skapes (det instituerte).

Samfunnet skaper seg selv som en menneskelig, meningsfylt verden, bestående av "ting", "virkelighet", språk, normer, verdier, formål å leve for og andre å dø for – og fremfor alt som menneskelige individer i hvem samfunnsinstitusjonen er fullt innlemmet.

Dette siste har ingen ting med frihet/ufrihet å gjøre. Problemer med samfunnets frihet oppstår når samfunnet vender forholdet mellom det instituerende og det instituerte på hodet, slik at samfunnet betrakter “seg selv” – sin eksistens, sine lover og politiske organer – som tjener for de bestående institusjoner, heller enn omvendt, at det politiske samfunnet skaper hensiktsmessige institusjoner for å tjene sin egen selvforståelse og eksistens.

Nå kan vi begynne å ane hva et fritt samfunn betyr for Castoriadis. Samfunnsmessig frihet betyr et psykisk rom hvor vi kan teoretisere over at de lover som vi innretter oss etter, er skapt av oss selv. Sagt på en annen måte: at kollektivet er seg bevisst at det selv skaper sine lover, samt grunnlaget de hviler på (de sosiale betydningene). Når denne erkjennelsen er psykisk tilgjengelig for samfunnsmedlemmene, som instituert kulturell bevissthet, kan vi si at samfunnet er fritt eller autonomt; en tilstand som for Castoriadis utgjør essensen av demokratiet.

Hva er da det heteronome samfunn, som er ufritt? For Castoriadis betyr heteronomi at samfunnet ikke besitter denne kollektive selvinnsikt; det vil si at rådende tenkemåter tilsier at lovene ikke er skapt av oss selv, men springer ut fra en utenomsosial kilde, som naturen, fornuften, tradisjonen, gudene, en hellig tekst – eller mer aktuelt i dag, "markedets lover".

Enhver forestilling om at “tingenes tilstand” er en slags inkarnert fornuft – som det ikke gir mening å ville endre på, og som makthaverne bare må etterfølge; iverksette – fungerer heteronomt. Den faktiske tilstand, at et gitt samfunns lover stammer fra det selv, er en innsikt som er utilgjengelig i heteronome samfunn; ikke permanent og prinsipielt, men midlertidig.

Slike samfunn preges av rutine, repetisjon og begrensende tenkemåter. Autonome samfunn, derimot, preges av refleksivitet, politisk så vel som filosofisk; det er ikke bare juridisk lovlig, men mer sentralt, psykisk mulig å problematisere slike samfunns sannheter og deres gyldighet. Samfunnsmessig autonomi er, for Castoriadis, en konstant dyrking av brysomme og vanskelige spørsmål, en permanent beskjeftigelse med å prøve gyldigheten av lover, normer, institusjoner og forestillinger – og fremfor alt å skape nye.

Spørsmålet som nå gjenstår er hvorvidt Castoriadis' tenkning tilbyr et teoretisk forsvar for individets moralske status vis-à-vis kollektivet – eller er hans postulat om individet en miniatyr av det instituerte samfunnet, nok en ideologi som kan legitimere overgrep i fellesskapets navn? Castoriadis var jo, som en de få gjenværende, selverklært revolusjonær frem til sin død i 1997. Betyr ikke dette at han var villig til å knuse noen individuelle egg for å lage den autonome omelett?

Svaret er ikke opplagt; det vil si, spørsmålet adresseres ikke fyllestgjørende hos Castoriadis. Men vi kan nærme oss spørsmålet gjennom prinsippet om permanent utprøving og skapelse. Castoriadis' autonomiprosjekt går ut på å gjøre det mulig – teoretisk og politisk – å kritisere alle sannheter og instituerte prinsipper som et gitt samfunn forplikter seg på. Denne aktiviteten må nødvendigvis finne sted i individers psyke, selv om muligheten må være samfunnsmessig instituert.

Videre består hans revolusjonære prosjekt i å fremme innsikten at vi som samfunn ingenlunde er underlagt det bestående, ei heller "sosiale lover" som kun må realiseres og implementeres. En slik frihet må, logisk sett, gjelde både for kollektivet og for individer; å hevde at et autonomt samfunn vil ønske å kvitte seg med individer som ikke er interessert i å tenke og skape, blir bare søkt.

Under den kalde krigen tilbrakte Castoriadis og noen få likesinnede en ensom politisk tilværelse på det ytterste venstre, i gruppen Socialisme ou Barbarie (1946–67). I Frankrike var gruppen ganske alene om å kritisere både Sovjetstaten og den kapitalistiske staten, i sine tekster om arbeiderstyre, radikaldemokrati og politisk aktivisme. Etter den kalde krigens ebbe skal Jean-Paul Sartre ha berømmet Castoriadis for å ha hatt rett i sin kritikk, men til feil tid – hvorpå Castoriadis repliserte at den sovjetvennlige Sartre, på sin side, hadde hatt det privilegium å ta feil; men til rett tid!

Men Castoriadis opplevde også å få sine tanker brukt i politisk kamp, som slagord under studentopprøret i Paris. I dag er hans tenkning igjen aktuell, som en teoretisk utvikling av det autonome samfunns eminente slagord: “En annen verden er mulig!” Som den rake motsats til 1980- og 90-tallets desillusjonerte antislagord: “There Is No Alternative” – underforstått, til status quo – representerer dette nye slagordet mest av alt en bevissthetsendring, som i lys av Castoriadis blir til erkjennelsen av at samfunnets lover, normer og institusjoner faktisk er skapt – og dermed kan omskapes eller gjenskapes.

Markedskapitalismen er ikke en slags naturlov, som bare må etterfølges; utviklingen er ikke et slags hurtigtog som kjører mot kanten av et stup, og som det i høyden går an å hoppe av, eller stille seg utenfor. Samfunnet og historien er genuine produkter av menneskelig skaperkraft – enten man ser det eller ei. Denne nylig gjenerobrede innsikten ledsages av en gryende optimisme på vegne av nye sosiale bevegelser og allianser; repolitisering av politikken; løfter om en ny kurs.

Å skape nye institusjoner må nødvendigvis skje gjennom en eller annen form for kollektiv mobilisering. Derfor kan den utbredte akademiske refleks, at alt snakk om kollektivitet og "det felles" må teoretiseres opp mot individets frihet, være et bidrag til å svekke samfunnets kreativitet.

Motsetningen mellom individ og fellesskap er ikke en teoretisk nødvendighet – det er en bestemt oppfatning, som kan brukes politisk, for eksempel til å mistenkeliggjøre befolkningens demokratiske vilje.

En bevegelse for økt demokrati og skaperkraft har derfor mye å hente på å utforske ideer om frihet som gjelder både for individet og for kollektivet.

Ingerid Straume er stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt og Etikkprogrammet, Universitetet i Oslo.

Litteratur:

  • Cornelius Castoriadis: L’institution imaginaire de la société. Paris, Edition du Seuil (1975)

  • Cornelius Castoriadis: The Imaginary Intitution of Society. Cambridge Massachusetts, MIT Press (1987)

  • Cornelius Castoriadis: Filosofi, politik, autonomi. Stockholm/Stehag, Brutus Östling Bokförlag Symposion (1995)

  • Cornelius Castoriadis: The Castoriadis Reader. Blackwell Publishers, Oxford UK/Malden USA (1997)

  • Marx, K. og F. Engels: Det kommunistiske manifest. De norske bokklubbene, (2000)
  • Mer fra Debatt