Svein Egil Hatleviks artikkel om Wrestling i Morgenbladet 14. januar innleder med en forsøksvis definisjon av idrett ved å sette sportsbegrepet opp mot wrestling. Forskjellen mellom idrett og wrestling er ifølge Hatlevik at idrett har regler som skal følges, mens wrestling har regler som bør følges.
Det er interessant at Hatlevik forsøker å definere begrepet idrett, selv om jeg umiddelbart slås av det faktum at idrettsutøvere gripes i juks relativt ofte. I fotball bruker man for eksempel begrepet “filming” om utøvere som jukser til seg frispark. Dette blir jevnt over akseptert av lagets tilhengere.
Diego Maradona ble berømt etter fotball-VM i 1986 der Guds hånd sendte England ut av turneringen, en episode som også er blitt akseptert av hans tilhengere. Dette er bare noen eksempler på at sportslige idealer ikke nødvendigvis kan brukes til å definere begrepet idrett.
De sportslige idealene eroderes videre ved at sponsorer og klubbeiere neppe prioriterer disse idealene over profitt. I mange idretter er nok noen utøvere også mer opptatt av størrelsen på månedslønnen enn av egne prestasjoner. Hatlevik mener at juksing krenker idrettens hellige renhet, og det kan man ikke argumentere mot, men allikevel er dette noe publikum er nødt til å godta, noe de ofte nok ser ut til å gjøre.
Idrettsidealene har endret seg ganske kraftig fra Sondre Norheims tid. Med det svært sterke fokuset man setter på vinnere på bekostning av alle andre utøvere, kombinert med det faktum at de fleste profilerte idrettsutøvere til dels er økonomisk avhengige av resultater, er det åpenbart at det blir desto viktigere å vinne, selv om det krever urene metoder.
Wrestling-publikumet har akseptert denne utviklingen og godtar mer åpenbart juks som slag under beltestedet eller slag med diverse gjenstander. Men slikt juks godtas allikevel ikke uten videre, da utøveren må gjennomføre juksingen på en god og oppfinnsom måte for at det skal aksepteres. Slik sett kan publikum til en viss grad være med på å påvirke utfallet av kamper ved akklamasjon, noe som involverer publikum og gjør deres deltakelse i arrangementet mer aktiv enn tilfellet er på andre idrettsarrangementer. Man kan også si at dette gjør wrestling til en mer demokratisk idrett enn de fleste andre.
På grunn av disse uskrevne reglene kreves det ikke bare fysiske ferdigheter for å bli en god wrestler, selv om det er svært viktig. Publikumstekke, oppfinnsomhet og samarbeidsevne er nøkkelferdigheter for wrestlere, og de som behersker disse ferdighetene best, vil vinne kamper og klatre på rangeringslistene. Man bevarer med andre ord idealet om at den beste utøveren skal vinne, selv om det ikke nødvendigvis er åpenbart for alle hvilke ferdigheter som dermed kreves.
Artikkelens overskrift beskriver wrestling som en avansert variant av lekeslåssing i motsetning til konvensjonell sport og idrett. Sistnevnte er en seriøs aktivitet, mens wrestling kun er underholdning. Dette blir videre poengtert med Hatleviks påstand om at wrestling blir meningsløst uten tilskuere. Han mener man kan spille fotball og løpe om kapp uten publikum, mens wrestling krever dette.
Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som forsøkte å kopiere grepene jeg så på WWF-showene på Sky Channel da jeg var liten. Det vi snakker om her er forskjellen på organisert idrett og lek. Løkkefotball er morsomt og krever ikke publikum, men jeg er rimelig sikker på at organiserte fotballligaer raskt ville bli avviklet om ingen hadde interesse av å se på. Slik er det med wrestling også.
Men Hatlevik har definitivt et poeng. Publikum utgjør en viktig faktor i et vellykket wrestlingshow, på samme måte som Klanen skaper stemning på Vålerengas fotballkamper. Publikum og tilskuere er viktige for enhver organisert idrett, det er derfor vi snakker om publikumsidretter. Det er en av grunnene til at de aller fleste idrettsforbund forsøker å gjøre idretten mer publikumsvennlig.
Wrestlingsporten har innsett dette, og gått lenger enn de fleste andre idretter i å legge til rette for en best mulig tilskueropplevelse. Til en viss grad går dette på bekostning av de gamle sportsidealene, men man kan, som nevnt ovenfor, argumentere for at disse idealene ikke nødvendigvis lenger er den viktigste faktoren i andre idretter heller.
Wrestling inneholder alle elementene som til sammen utgjør en idrett. De fysiske ferdighetene som kreves er større enn i mange andre idretter og utøverens sentrale ferdigheter avgjør hans rangering. I tillegg krever wrestling en evne til samarbeid med sine motstandere en neppe finner i like stor grad i annen idrett, en evne til å tape og vinne med stil og ikke for enhver pris, samt bevisstheten om at utøverens plikt til å underholde publikum må være større enn hans eget ønske om å vinne.
Slike uegennyttige egenskaper blir verdsatt overalt i samfunnet bortsett fra i profesjonell idrett og forretninger og det er idealer som den øvrige idretten bør ta til seg.