En gjenganger i debatten er at Norge må heve andelen som brukes til forskning til gjennomsnittlig OECD-nivå. Få land bruker imidlertid mer penger per innbygger på forskning i universitets- og høyskolesektoren enn Norge. Det har vært en reell dobling av universitetenes forskningsbudsjetter de siste 20 år. Antall professorer er tredoblet og antall stipendiater er firedoblet. Totalt er forskerpersonalet markant mer kompetent enn for 20 år siden. Bortsett fra utstyrssituasjonen, som utvilsomt er bekymringsfull innenfor noen fag, har universitetsforskningen hatt en svært positiv ressursutvikling.
Det er imidlertid blitt større konkurranse og økte forskjeller i forskningsvilkårene. I likhet med i de fleste andre land har andelen av forskningsressursene som gis direkte som offentlig grunnbevilgning gått ned. Universitetene er ikke lenger små eliteinstitusjoner.
Økte forskjeller er antakelig prisen en må betale hvis det fortsatt skal utvikles elitelag. Det kan være gode argumenter for å bruke mer penger på forskning. Det finnes imidlertid et uendelig antall forskbare problemstillinger, og flere blir det når det blir flere forskere og dermed flere tapere i kampen om penger.
I første halvdel av 90-tallet økte studenttallet dramatisk. Selv om det sikkert finnes eksempler på at dette har gått ut over forskningen, viser våre undersøkelser at tidsbruken til forskning har holdt seg stabil de siste 20 årene (se Guldbrandsen og Smeby (red.): Forskning ved universitetene. Rammebetingelser, relevans og resultater, 2005).
Tilpasning av undervisningstilbudet, bruk av time- og hjelpelærere og flere ansatte har bidratt til at universitetsforskerne synes å ha klart å skjerme forskningstiden sin. Gjennomsnittlig tidsandel til administrasjon var den samme i 2001 som i 1981, og det har vært en nedgang i antall forskere som oppgir at administrativ belastning skaper store problemer.
Universitetsforskerne er blitt mer produktive. Det har vært en økning på 30 prosent i antall vitenskapelige publikasjoner per ansatt de siste 20 år. Norske vitenskapelige artikler blir sitert litt over verdensgjennomsnittet, mens vi tidligere lå litt under. Forskerne er også stadig er mer aktive på internasjonale arenaer flere deltar internasjonalt og de gjør det oftere.
Denne positive utviklingen har sammenheng med økt kompetanse og økt effektivitet. Universitetspersonalet oppgir at kravene har økt på alle områder og at det som skaper størst problemer i forhold til forskningsvirksomheten er mangel på sammenhengende tid.
Her kan det være på sin plass å minne om at økte krav til kvalitet og effektivitet er en generell trend i arbeidslivet. Spørsmålet er om undervisning og forskning kan organiseres på måter som gir den enkelte større rom for periodevis fordypning.
Omtrent seks prosent av de totale FoU-utgiftene (Forskning og Utvikling) ved universitetene kommer fra næringslivet, omtrent det samme som OECD-gjennomsnittet. Syv prosent av universitetspersonalet oppgir at deres forskning har ledet til patenter, og en like stor andel at forskningen har ledet til etablering av nye bedrifter. De fleste undersøkelser finner at kommersialisering ikke har vesentlige negative effekter på grunnforskning og undervisning, og at mange forskere lar seg inspirere av å koble kommersialisering med sine øvrige faglige aktiviteter.
Det er en positiv sammenheng mellom vitenskapelig publisering og kommersialisering. Studier fra andre land tyder imidlertid på at det er klare begrensninger med hensyn til hvor mye penger det blir av kommersialisering.
Den internasjonale forskningsstatistikken tyder på at grunnforskningsandelen i Norge er lavere enn i de fleste sammenlignbare land. Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan universitetsforskerne selv karakteriser forskningen sin, har imidlertid grunnforskningsandelen holdt seg nokså stabil de siste 20 årene. Tar vi hensyn til veksten i antall forskere, betyr dette at det aldri har vært utført mer grunnforskning i Norge enn i dag. Flere av forskerne enn tidligere har imidlertid problemer med å klassifisere forskningen sin som enten grunnforskning eller anvendt forskning.
Mye grunnforskning har samfunnsmessig relevans, og mye anvendt forskning har relevans for den langsiktige kunnskapsutviklingen. Kategoriene er ikke gjensidig utelukkende. Økt “kontekstualisering” som følge av et mer flytende skille mellom vitenskap og samfunn innebærer at innholdet i grunnforskning endrer seg, men ikke nødvendigvis til mer anvendt forskning. Mye er skrevet om at det de siste tiårene er utviklet en ny sosial kontrakt mellom vitenskap og samfunn med nye forventninger og styringsformer. Skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning fanger neppe opp denne typen endringer.
Fra universitetshold er det gitt uttrykk for misnøye med forskningsvilkårene. I kronikker og debattinnlegg er det blant annet blitt hevdet at økning i antall studenter og mangelfull finansiering har store konsekvenser for personalets muligheter til å utføre forskning. Det er også en frykt for at en økende grad av kommersialisering undergraver den frie universitetsforskningen.
Problemet er ikke at påstandene er direkte gale, men de gir et for unyansert bilde av situasjonene. En del av utspillene kan derfor svekke universitetenes generelle legitimitet i samfunnet fordi de skjuler at universitetene er svært vellykkede institusjoner. Selv om det er enkelt å dele hovedsynspunktene i manifestet for et uavhengig universitet, er vi redd denne typen utspill fortoner seg som et ensidig forsvar for det bestående.
Universitetene er en av samfunnets eldste institusjoner, blant annet på grunn av deres evne til å endre seg i takt med samfunnsutviklingen. Universitetene må ta ansvar for sin egen omstilling hvis de skal bevare sin egenart som sentrale leverandører av kunnskap og kompetanse. Hvis institusjonene og det vitenskapelige personalet ikke tar disse utfordringene inn over seg, er det virkelig grunn til å bekymre seg for universitetene.