Sett at en landsbybeboer i Darfur, som kan ha opplevd å se hele sin familie utslettet, flykter. Ved hjelp av smuglere, slektninger, eller egne ressurser tar han seg over ørkenen og over til nabolandet i nord, Libya, etter en farefull ferd. I Libya får Darfur-flyktningen en sjanse til å søke asyl i et trygt mottakerland, som han vet er ett døgns reise rett over havet. Omsider klarer han å komme seg med på en liten fiskebåt overfylt av andre menn, kvinner og barn. Ferden over Middelhavet ender katastrofalt, de fleste i båten drukner. Noen få blir reddet. Når de så kommer i land blir de stuet sammen, gitt en matpakke og tatt med til flyplassen i håndjern for så å bli fraktet i fly sammen med tusentalls andre asylsøkere tilbake til Libya.
Dette er scenariet som for øyeblikket utspiller seg, og som et europeisk politisk fellesskap aktivt har omfavnet.
I oktober 1999 kom EUs statsledere sammen i Tampere, Finland for å enes om sentrale retningslinjer for en felles europeisk flyktning- og asylpolitikk. Denne konferansen kom i kjølvannet av Amsterdam-traktaten. Traktaten markerte en milepæl i europeisk asyl- og flyktningpolitikk, og fastsatte visse bindende, felles minimumsstandarder på et område der politikken hadde vært svært sprikende. Nå skulle altså 15 land stake ut en felles vei gjennom et kupert og svært vanskelig politisk terreng. Blant Tampere-erklæringens konklusjoner var de mest fremtredende:
Virkeligheten i dag er, for å si det forsiktig, et steinkast unna Tampere. Selv om ulike sider ved utviklingen kan diskuteres, er hovedtendensene i Europa klare. Som FNs høykommissær for flyktninger, Ruud Lubbers har uttrykt, vil “den kumulative effekten av de foreslåtte tiltakene sterkt øke sannsynligheten for at reelle flyktninger blir sendt tilbake til deres eget land”. Mens EUs ledere sitter og diskuterer hvorvidt man skal etablere flyktningleire utenfor EU, først og fremst på Nord-Afrikas kyster, har italienske myndigheter kommet dem godt i forkjøpet.
I juni i fjor ble en stor gruppe mennesker som ankom den italienske øya Lampedusa holdt innesperret i tre dager uten tilgang til verken informasjon, tolk, juridisk eller medisinsk hjelp. For så å bli utvist med en tidsfrist på fem dager. Leger Uten Grenser i Italia rapporterte om at i denne gruppen mennesker var også flyktninger som hadde flyktet fra overgrepene i Darfur.
Lederen for Leger Uten Grensers program i Italia, Loris de Filipi, påpekte at hvis disse menneskene, som har flyktet fra noen av de verste overgrepene som finner sted i dag, ikke fikk reell tilgang til beskyttelse, så har prinsippet om beskyttelse av mennesker på flukt mistet all sin betydning. Leger Uten Grenser har ikke hatt adgang til Lampedusa siden 19. april i fjor.
I oktober ble over tusen flyktninger deportert til Libya uten mulighet til å fremme en asylsøknad, stikk i strid med både nasjonal og internasjonal lov. Italias innenriksminister Giuseppe Pisanu har, i tillegg til å nekte adgang til å fremme asylsøknader, også innført effektive hindre som i realiteten fratar flyktningene enhver adgang til juridisk bistand. Ifølge flyktningkonvensjonen har en person ikke bare rett til å fremme sin søknad, men også rett til få fremmet sin sak for retten. Pisanus svar på kritikken er at regjeringen responderer på en nødssituasjon. I mellomtiden blir deportasjonene iverksatt selv om de er blitt kjent ulovlige av italienske domstoler.
I realiteten er Italias reaksjon ingen nødvergehandling, men resultatet av en kalkulert politikk, beregnet lenge i forveien. For ett år siden inngikk Berlusconis regjering og Libyas regjering en bilateral avtale for å kontrollere menneskebevegelser over Middelhavet. Italienske medier, for øvrig i stor grad eid av presidenten Berlusconi, kjørte skremselskampanjer om titusenvis av illegale immigranter stående på Afrikas strender i håp om å “invadere” Europa. Italia klarte å overbevise EU, og embargoen mot Libya ble hevet den 11. oktober i fjor.
Dette innebærer at Libya nå får tilgang til å kjøpe blant annet høyteknologisk militært utstyr for å overvåke kysten og hindre illegal ferd over Middelhavet. Til gjengjeld har Libya undertegnet en avtale med Italia om tilbakeføring av flyktninger og immigranter til Libya, og internering av disse i leire på libysk side. Dette skjer til tross for at EUs utenriksminister uttrykte bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Libya.
Italia opererer ikke i et politisk vakuum. I 1993 var Tyskland det første EU-landet som innførte “trygt tredjelandsprinsippet”. Det vi si at mennesker som søker asyl skal tilbakeføres til det siste “trygge” landet de oppholdt seg i. Dette skulle være en mekanisme for å dele “byrdene” som fulgte med de høye flyktningankomstene til Europa. Prinsippet er nå etablert i EUs asyllovverk gjennom Amsterdam-traktaten.
Sammen med England har Tyskland også vært det EU-landet som sterkest har kjempet for ideen om å etablere flyktningleirer utenfor EU-territoriet. Til tross for den siste tids åpenbare brudd på internasjonal rett har Tyskland sammen med EU-kommisjonen mer eller mindre akseptert Italias framferd. I forbindelse med hevingen av embargoen understreket EUs presidentskap at Italia var under sterkt press på grunn av den illegale innvandringen fra Libya, og at samarbeidet med Libya angående immigrasjon var av umiddelbar nødvendighet.
Et av hovedproblemene her er at Libya ikke har undertegnet Flyktningkonvensjonen. Det er med andre ord usikkert hvordan personer som returneres til Libya vil bli behandlet, og det finnes ingen garantier for at de ikke vil bli sendt tilbake til land der de kan risikere umenneskelig behandling. Noe som ville være et brudd på de mest fundamentale prinsipper om beskyttelse. Det rapporteres om at folk systematisk blir nektet adgang til å fremme asylsøknader og at det forekommer mishandling av søkere i landets flyktningleirer.
Dette er forhold og en utvikling som direkte berører Norge, og som vi kontinuerlig må ta stilling til. Selv om Norge står utenfor EU, er dette et saksfelt der samarbeidet er tett og ikke minst forpliktende. Tampere-erklæringen anerkjenner at utfordringene på dette området må løses i fellesskap på en måte som ikke undergraver den grunnleggende intensjonen med de internasjonale forpliktelsene vi har. Imidlertid ser vi at det skjeve fokuset på migrasjonskontrollerende mekanismer uttrykker en veldig ubalanse her i landet, i likhet med de aller fleste europeiske land. Ubalansen ligger ikke nødvendigvis i tiltakene i seg selv, men i underskuddet på informasjon, opplysning og understreking av de internasjonale forpliktelsene vi først og fremst har. Det er uten tvil et betydelig potensial i å kommunisere disse forpliktelsene, og konsekvensene av brudd på disse forpliktelsene, til den sivile befolkningen.
Det dominerende inntrykket i dagens situasjon er imidlertid at den politiske viljen til å stoppe illegal migrasjon har forkjørsrett over nødvendige tiltak for å sikre at mennesker som med rette frykter forfølgelse får det de har krav på. Dette må endres hvis Tampere-erklæringen skal kunne ha den nødvendige legitimiteten for å kunne virke effektivt.