Annonse
04:00 - 28. januar 2005

Er Norge et klassesamfunn?

I løpet av de siste tyve årene har moderne vestlige industrisamfunn gjennomgått omfattende endringer. På 1970-tallet var industrisektoren den største når det gjaldt sysselsetting i Norge. Opp mot 30 prosent av yrkesbefolkningen jobbet da i industrien, mot tolv prosent i dag. Det er klart at en slik endring setter preg på samfunnet.

Annonse

Enkelte samfunnsforskere har benyttet begrepet det postindustrielle samfunnet om dagens samfunn, andre snakker om det postmoderne samfunnet, som mer viser til kulturelle endringer. Uansett, vi lever i dag i et ganske annerledes samfunn enn på 1970-tallet.

Dette har også betydning når det gjelder klassestrukturen i samfunnet. På 1970-tallet var det fortsatt rimelig å snakke om eksistensen av en industriarbeiderklasse og et borgerskap knyttet til eiendom av fabrikker og produksjonsutstyr, nærmest i Marx’ forstand. Han så jo, som vi vet, eiendomsretten til produksjonsmidlene som det sentrale kriteriet for klasseinndelingen. Noen, langt inn i sosialdemokratiet, mente imidlertid at etterkrigstidens velstandsøkning hadde gjort klassebegrepet overflødig.

Hvordan er så dette i dag? Fra 1980-tallet, ettersom industriarbeiderklassen har krympet, velstanden har økt og det er blitt etablert en større og velstående middelklasse, har mange begynt å snakke om to-tredelssamfunnet, tre-fjerdedelssamfunnet, og lignende. En sikter her til at klassedelingen nå går mellom et velstående flertall og en ny type underklasse.

Den kjente polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman, tenker i slike baner. Han mener det i dag har vokst fram en ny postmoderne underklasse, som ikke egentlig har noen funksjon i samfunnet. Den er rett og slett «til overs», er stort sett utenfor produktiv virksomhet og mangler ressurser til å være aktive konsumenter. Medlemmene av en slik ny underklasse utgjør ingen integrert enhet, det eksisterer ingen klassekultur som kan omslutte disse individene. De er spredte individer og kan ikke engang oppleve et skjebnefellesskap, som arbeiderklassen gjorde før.

Hvem er medlemmer av en slik ny underklasse? I Norge kan det være minstepensjonister (alderspensjonister) uten egne oppsparte midler, mange uførepensjonister, enkelte enslige forsørgere, langtidsarbeidsledige, en del funksjonshemmede, folk med kroniske sykdommer, mange sosialklienter, og mer permanent utstøtte som mange narkomane, bostedsløse, tiggere og enkelte langtidspasienter i psykiatrien.

Felles for denne gruppen er at de i stor grad befinner seg utenfor arbeidslivet, mange er blitt støtt ut av det, de lever ofte isolert og det er liten kontakt mellom folk innad i denne gruppen. Det kan derfor virke som mange av underklassens medlemmer lever et mistrøstig liv, uten muligheter til utfoldelse som vi andre har.

Er det så slik at motpolen til denne underklassen er en bred og veletablert middelklasse? Det blir antakelig en forenkling. Arbeidstakerne i Norge er gruppert i mange yrkes- og inntektskategorier, og det er et sammensatt bilde som vil tre fram om vi prøver å konstruere en oversikt over et klassesamfunn på basis av dette.

Vi har mange grupper av lavtlønte, som verken vil tilhøre den nye underklassen eller en mer velstående middelklasse. Vi kunne kanskje, med den norske filosofen og sosiologen Dag Østerberg, kalle dette en bred lønnsarbeiderklasse som kun besitter sin egen arbeidskraft som må selges på arbeidsmarkedet.

Den nylig avdøde franske sosiologen Pierre Bourdieu opererte med begrepene «økonomisk kapital» og «kulturell kapital» når han forsøkte å konstruere et bilde av det franske klassesamfunnet. «Økonomisk kapital» er inntekt, formue og eiendom i tradisjonell forstand, mens «kulturell kapital» er besittelse av utdannelse, kjennskap til kunst og kultur, evnen til å te seg i sosiale sammenhenger, og så videre. Med dette utgangspunktet kunne Bourdieu identifisere en sosial elite, som søkte å distansere seg fra folket ellers gjennom blant annet spesielle forbruksvaner.

Jeg tror også vi i Norge kan snakke om en form for sosial elite, kanskje en slags øvre middelklasse, som ønsker å hegne om seg selv. I dagens regjeringen har dette sjiktet fått gjennomslag for en nyliberal tenkning gjennom Høyres innflytelse, der en ønsker en reduksjon av det offentlige engasjementet i produksjonen av velferdsgoder. Massive skattelettelser er tenkt å gjøre det lettere for den enkelte å finansiere sin egen velferd. Selv om Høyre og regjeringen ikke ønsker noen drastisk nedbygging av den norske velferdsstaten, er signalene mange om at en ønsker å redusere dens betydning for den enkelte borger.

Mye tyder på at et veletablert sjikt, en økonomisk og sosial elite, i den norske klassestrukturen, har sett seg lei på å innbetale store summer i skatt til en velferdsstat der de har problemer med å identifisere hva de selv får ut av den. De ønsker skattelettelser og mer privatfinansiert velferd.

Dette ser vi i mange politiske sakskomplekser. Et av disse er pensjonsreformen som skal iverksettes i Norge. På mange måter er Pensjonskommisjonens forslag et forsøk på å komme den sosiale eliten i møte, gjennom å sikre bedre pensjoner til de med høyere inntekter og overlate mer av byrdene til vanlige arbeidstakere som får større problemer med å tre ut av arbeidslivet om de er utslitt før ordinær pensjonsalder.

Noe av dette er kanskje nødvendig for å sikre folketrygdens brede legitimitet i befolkningen, men den sosiale profilen er blitt lite rettferdig.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt