Reaksjonene på innlegget vi presenterte i Morgenbladet 9. desember tyder på at det er nødvendig med en presisering av synspunktene våre. Deler av debatten preges av faktiske misforståelser (vi fører for eksempel ikke et "dårlig skjult korstog" mot Matias Faldbakken, slik Ketil Nergaard foreslår på Kunstkritikk.no), mens enkelte av debattantene benytter seg av klassiske hersketeknikker for å trekke vår kompetanse i tvil. Kjetil Røed fastslår at vi har "et sjeldent forstokket kunstsyn" etter å ha stilt diagnosen "generell misunnelse og paranoia" (Morgenbladet 16/12), mens Lars Vilks hevder at vi ikke kan angripe kritikerstanden på grunn av manglende autoritet og status i kunstmiljøet: "(
)For å gjøre det må du selv ha autoritet. Det har de ikke, de anses som second-hand-kritikere" (Klassekampen 14/12).
Med selvkritikk på at vi ikke formulerte oss tydelig nok i vårt første innlegg håper vi at følgende punkter vil bidra til en videre debatt basert på faktiske synspunkter fremfor antakelser, mistolkninger og personangrep:
Vårt ønske om en tydeligere kunstkritikk har ingenting med vårt kunstsyn å gjøre, noe vi for øvrig understreker i vårt innlegg. Det er forstemmende at det å etterlyse bedre kunstkritikk fører til at vi oppfattes som fiender av samtidskunsten. Det er heller ikke slik at vi ønsker oss en lettere og mer overfladisk kunstkritikk; det er mulig å skrive både klart og forståelig om kompliserte temaer uten at det går på bekostning av tekstens kvalitet. At et ord som “kommuniserbarhet” sidestilles med “det som lar seg forklare til flest mulig med minst mulig hjerneaktivitet involvert” (Røed, Morgenbladet 16/12), understreker vårt poeng: Mange kunstkritikere synes å mene at formidlingshensyn ikke er forenlige med god kunstkritikk. På spørsmål om kunstkritikkens faktiske utforming er vi ikke, som mange av debattantene insinuerer, ute etter at alt skal være likt. Vi oppfordrer snarere til at kritikerne frir seg fra gjengse oppfatninger og tør å tenke ulikt. Røed etterlyser et skille mellom undersøkelsen av kunstmiljøets sosiale mekanismer og kunstkritiske tekster. Vi mener tvert imot at en slik sammenstilling er fruktbar, fordi den kan bidra til en kritisk gjennomgang av årsakene til at enkelte kunstnere opplever nesten ensidig gode kritikker, mens andre blir slaktet eller i verste fall totalt forbigått.Nora C. Nerdrum
Hovedfagsstudent i kunsthistorie
Sarah Sørheim
Frilansjournalist