04:00 - 11. februar 2005

Det skjulte apartheid?

Indias kasteløse ble diskriminert i nødhjelpsarbeidet etter tsunamikatastrofen. Kastesystemets arbeidsfordeling styrte også opprydningsarbeidet, det var dalitene som måtte fjerne likene, mens de andre sto og så på. De siste årene har den faktiske diskrimineringen kommet i skyggen av en debatt om kaste og rasisme.

Kasteløse: Kastesystemets arbeidsfordeling var gjeldende for dalitene etter tsunamien på den sørindiske kysten. Bildet viser en kasteløs – dalit – indisk kvinne i landsbyen Keshvanpalayam. Foto: Sebastian D'Souza/AFP/Scanpix

De kasteløse – daliter, eller urørbare – som de selv kaller seg, utgjør om lag 150 millioner i India og er blant de mest marginaliserte gruppene i landet. De er ofte svært fattige og utsatt for sosial diskriminering, særlig gjelder på landsbygda hvor kasteidentitetene er tydeligst og former den sosiale virkeligheten.

Rasisme er det klareste begrepet vi har om et moralsk onde i forholdet mellom grupper av mennesker, av åpenbare historiske grunner. Slaveriet, nazismen og apartheid er ekstreme og formende referanser, skjønt rasistiske perspektiver er en konstant trussel.

Selv om rase historisk sett er en europeisk oppfinnelse, uttrykker rasisme i dag en stor moralsk tyngde også andre steder i verden. Dette var tydelig da en liten gruppe daliter fra India, i National Campaign on Dalit Human Rights, benyttet FNs rasismekonferanse i Sør-Afrika 2001 for å belyse problemet med kastediskriminering.

Selv om diskriminering

på grunnlag av kaste er forbudt ved indisk lov, er slik diskriminering fremdeles et stort problem. Moderne dalitpolitikk utgjør en stadig viktigere faktor i indisk politikk og kjennetegnes ofte av en sterk og bitter retorikk mot høykastedominans og undertrykkende strukturer.

Dalit betyr nettopp undertrykket. Dalitretorikken er i høy grad formet av lokale og nasjonale sammenhenger, men rasisme har likevel vært en benyttet, om enn kontroversiell og problematisk, referanse.

Det internasjonale perspektivet på kastediskriminering og særlig bruken av FNs rasismekonferanse i 2001 utløste en kontrovers i India hvor det ble et klart fokus på spørsmålet om kaste og rase hadde noe med hverandre å gjøre.

På den ene siden hevdet dalitaktivistene at kastespørsmålet både kunne sammenlignes med rasisme og at den indiske regjeringen har skjult dette fenomenet for FN. Påstanden var at dalitene i India lever i et “skjult apartheid”.

Den indiske regjeringen hevdet på den annen side at kaste ikke var et relevant tema for en rasismekonferanse; myndighetene viste ikke bare til hvordan den indiske lovgivningen går meget langt i å etterkomme behovene for dalitene, men at India har vært førende i den internasjonale kampen mot rasisme.

Gjennom kolonialismen har India vært “fanget” – eller skapt – av en rasistisk ideologi, og landet var det første til å ta opp problemet med apartheid i FN. Erfaringene med kolonialismen var en viktig grunn til at den indiske regjeringen også stort sett betraktet rasismekonferansen som en kamp mot fenomener andre steder i verden, særlig i vesten – i tråd med rasismediskursens historiske opprinnelse. Dalitkampanjen brøt fullstendig med denne selvforståelsen og truet med å sette regjeringen og India i et pinlig lys.

Årsaken til at India

i de siste tiårene har kjempet mot at kastediskriminering skal innlemmes i FNs rasismeprogram er ikke bare statens moralske status og ambisjoner i det internasjonale samfunnet, men også at dette vil kunne binde opp statens suverenitet i spørsmål om endringer de selv har store problemer med å implementere lokalt.

Dalitenes skjebne, kastetenkningen, er vanskelig å endre fordi det er en grunnleggende side ved sosialt liv – den er for eksempel avgjørende for giftermål – selv blant dalitene. En liberal stat kan ikke regulere giftermål.

Den indiske regjeringen og flere betydelige sivile talsmenn, som akademikere, påpekte imidlertid hvordan rase og kaste er to ulike ting. Fokuset på disse to begrepene overdimensjonerte debatten og tok oppmerksomheten bort fra diskrimineringen av daliter. Ideen om rase i India har et opphav i orientalistisk forskning, og er stadig tilbakevendende i politikk og samfunnsliv. Dalitenes helt, Dr. Ambedkar – Gandhis samtidige og bitre opponent – hevdet klart at dalitene ikke utgjør noen egen rase. Det har likevel vært trender blant radikale daliter etter Ambedkar til nettopp å benytte rasisme som en relevant kategori for å stemple kastesystemet som illegitimt.

Referansene til apartheid

og rasisme er særlig brukt av de mer radikale enkeltgrupper som har orientert seg mot utlandet og de svartes borgerrettskamp i USA. Disse bruker også erfaringer fra kolonialismen, skjønt de gjerne snur den antikoloniale retorikken i India på hodet. Den dalitintellektuelle Chandra Bhan Prasad i Delhi er for eksempel kjent for sitt provoserende utsagn om at britene kom for sent og reiste for tidlig.

Det er likevel klart at mens apartheid representerte en institusjonalisert og lovfestet rasisme, finnes det ingen slike lover i India. Tvert imot. Det relevante faktum for daliter er likevel at den politisk-administrative handlingen i India ikke har vært tilstrekkelig for å få en slutt på undertrykkingen. En sammenligning av kastediskriminering og apartheid bryter sammen om ikke diskrimineringen settes i sentrum, skjønt dette var ambisjonen i FNs rasismekonferanse.

Det burde slik sett være relevant at dalitene lider under kastetenkningens hierarkiske orden. Det er i denne sammenheng deres retorikk naturligvis må forstås, – og ved å gjøre debatten om til et definisjonsspørsmål for jurister og antropologer ble kasteproblemet i rasismekonferansen gjort om til et meningsløst spørsmål om kaste og rase.

Debatten viste

imidlertid hvordan globale arenaer skaper nye perspektiver i et betent nasjonalt spørsmål. Mens den indiske regjeringen ønsket å demme opp for utenlandsk innblanding og “sosiale ingeniører” i lokale forhold, ønsket dalitene både internasjonal solidaritet og ikke minst å skape størst mulig pinlighet for den indiske regjeringen ved å gjøre kasteproblemet kjent utenfor landet.

Aktivistene bak dalitkampanjen ønsket at verden skulle “vite” om problemene. Og selv om de ikke fikk gjennomslag for å inkludere kaste i den offisielle konferansen, bidro de til å skape mer oppmerksomhet rundt en av de mest problematiske sidene ved det indiske samfunnet. Tross omfattende lovgivning i India for å forbedre dalitenes situasjon, er det klart at vedtak ikke er blitt implementert.

Dalitene er særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd, utbytting, sosiale boikotter og neglisjering. Overgrep mot kvinner er et spesielt stort problem. Protester mot overgrep og utbytting utløser ofte vold og represalier fra lokalt dominerende grupper.

Dalitenes situasjon er i det hele tatt best beskrevet av dem selv – som “undertrykket”. Den religiøse statusen som urene av natur forsterkes av deres posisjon som fattige. De er ofte landløse arbeidere – eller de utfører de “skitne” jobbene som rensing av toaletter, gatefeiing eller tar seg av døde mennesker og dyr.

Det var for eksempel kastesystemets arbeidsfordeling som ble gjeldende for dalitene etter tsunamien på den sørindiske kysten. Dalitene måtte fjerne likene, mens de andre sto og så på. Rapporter fra Tamil Nadu, en stat som er kjent for rigide kastepraksiser, viste også at politiet ba dalitene om å fjerne lik og søppel. Daliter ble diskriminert i nødhjelpsarbeidet etter katastrofen.

Refortolkningen av dalitproblemet

som et skjult apartheid er ingen innholdsløs retorikk, men er meningsfull for grupper av moderne dalitaktivister som fortolker sin rolle i lys av en internasjonal menneskerettighetsdiskurs. Men selv om FN-konferansen i 2001 brakte et klart internasjonalt element til dalitaktivismen, er internasjonalisering et marginalt fenomen blant dalitene.

De fleste daliter har overhodet ingen mulighet til å delta i en global menneskerettighetsdiskurs og praksis, og er opptatt av lokale problemer. Disse problemene er bundet opp i komplekse sammenhenger og rigide strukturer som kaste og klasse.

Fra et analytisk perspektiv kan man hevde at rasismeanklagen kan bidra til en ytterligere forsteining av dalitidentiteten utover den bitre følelsen av ikke å bli forstått som “uberørbare”.

Spørsmålet er om dette poenget egentlig betyr noe i dalitenes livsverden, og i deres frustrerte kamp mot kaste og undertrykkelse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.