La meg begynne med noe for meg, og kanskje for svensker i sin al-minnelighet, så uvanlig som en tilståelse. Vi svensker har mye vi kan misunne nordmenn for. Da tenker jeg ikke først og fremst på skiløpere, oljefond eller den vidunderlig vakre naturen. Den norske EU-motstanden har lyktes der vi mislyktes, og vi ser for hver dag som går at det er fullt mulig å stå utenfor EU og leve i beste velgående. Selvsagt kommer man ikke umiddelbart til himmelriket. Den samme kapitalismen og det samme patriarkatet blomstrer i Norge som i Sverige, men muligheten for å velge sin egen vei er så avgjort større, og man er ikke underlagt en union som allerede i sine lover gir kapitalen overtaket. At Norge forblir utenfor Den europeiske unionen, eller snarere lar være å stenge seg inne i den, står derfor for meg som en inspirasjon til motstand mot EUs stormaktsambisjoner, lik det svenske folkets nei nei til EMU 14. september 2003.
Det er derfor med interesse jeg leser den pågående debatten i Morgenbladet, ikke minst fordi den på flere punkter minner om den som tidligere har vært i Sverige. La meg si det slik: Det er helt naturlig at borgerlige lederartikler og borgerlige politikere fører an i å ønske at landet skal bli med i Den europeiske unionen så snart som mulig. Alt annet ville vært tjenesteforsømmelse. De er seg selvsagt bevisst at nesten alt det EU foretar seg, støtter opp om deres interesser og politiske standpunkter. Hvem sier vel nei til å begynne kampen på 100, med nyklipt gressmatte og storebror som dommer? EUs historie er i det store og hele beretningen om de store bedriftenes interesser, og gjennomskuer man slike illusjoner og tomme fraser som “fredsprosjekt” og “nøytral arena”, skal man lete lenge etter andre troverdige forklaringer enn kapitalinteressene som motivasjon for prosjektets utvikling.
Jeg gjenkjenner også de fine talemåtene som ligger bak ulike “radikale” ja til EU. Rett som det er fremstiller deler av det svenske sosialdemokratiet og fagbevegelsen EU/EMU som en arena for progressiv venstrepolitikk og en motvekt mot den internasjonale storkapitalen. Men denne argumentasjonen er ikke spesielt overbevisende. De taler ofte om et EU som ikke eksisterer.
EU/EMUs oppbygging og avtalefestede politikk er et vanskelig hinder å forsere for den som vil bedrive venstrepolitikk. EU er i selve sitt vesen et instrument for regulering og markedsliberalisme. EMU legger et sterkt press på den offentlige sektor. Kampen mot inflasjonen er et overordnet mål, og valutaens frie flyt er grunnlovsfestet. EU-kommisjonen forsøker å regulere bransjer som tradisjonelt har vært offentlige. Statseide bedrifter blir møtt med skepsis. Ikke en eneste EU-regjering stiller i dag spørsmål ved denne politikken. Skal kursen kunne legges mot venstre, må samtlige regjeringer være enige. De forutsetningene som arbeiderbevegelsen hadde for å fremme sine standpunkter i nasjonalstatene, finnes ikke på EU-nivå.
Enkelte mener at løsningen er å gi EU-parlamentet den avgjørende lovgivningsmakt. Men det er knapt noen farbar vei når man tar i betraktning at det er arbeiderklassen som har den laveste valgdeltagelsen ved valgene til EU-parlamentet og at svært få medlemmer av parlamentet kommer fra arbeiderklassen. Dessuten er også mange av sosialdemokratene markedsliberalere og bidrar aktivt til dagens politikk. De bruker ofte venstreretorikk for å begrunne at EU skal få mer makt, men når de sitter i Brüssel, støtter de reguleringspolitikken.
Det er også verdt å merke seg at samtlige partier i venstregruppen GUE/NGL i EU-parlamentet på ulike måter motsetter seg EUs utvikling mot superstat. Det betyr også at man i de aller fleste tilfelle er mot EMU, selv om et og annet parti, i en helt annen sammenheng, kan tenke seg å gå inn for en felles valuta. Man er også nesten uten unntak mot den nye grunnloven som nå går ut til folkeavstemning i det ene landet etter det andre. Venstresiden i EU står i det alt vesentlige sammen i synet på EUs utvikling. EU beveger seg i feil retning! For min egen del har jeg svært vanskelig for å forstå hvorfor Norge da skal gi fra seg den muligheten til selvstendighet som et fortsatt nei til EU innebærer. Gi ikke opp motstanden og la dere ikke lure. Dere er vårt håp og vårt forbilde.
Kalle Larsson
Medlem av partiledelsen og Riksdagen for Vänsterpartiet i Sverige