Religionshistoriker Torkel Brekke tilhører den tallmessig beskjedne gruppen mennesker som har sittet og bladd i min bok fra i høst: Det lille livet. Av det har det blitt kronikk. Ikke alle årets bøker har æren av å bli til trampoliner for kronikkhopp inn i Morgenbladet. Men Brekke skriver ikke om bokas tema, som er utryddelsen av arter, lidelser dyr påføres av herskerarten, og konsekvensene for vår livsfølelse. For intellektuelle i Norge er det god takt og tone å være uinteressert i økologi og dyr.
Brekke bekrefter mine fordommer. (Fordommer kan like gjerne være riktige som gale.) Han er interessert i de som ligner på ham selv, ikke i hudfarge eller kjønn, men i artstilhørighet. Han krever følgelig som reaksjon at jeg skal ta avstand fra terror mot mennesker i dyrevernets navn. Det har jeg sant nok gjort, og gjør det gjerne igjen, men Brekke er for intelligent til å ville ta opp et fenomen som knapt nok finnes i Norge, og ikke støttes av noen seriøse aktører. Jeg kan ikke lese hans kronikk som annet enn en ironisering over angsten for islamsk terror, og ganske særlig kravet om at vestlige muslimer skal ta avstand fra terrorisme.
I så fall følger Brekke Bjørneboes råd: “Si alle hva de gjerne hører”. Han representerer det allmøtevedtatte synet på terror blant intellektuelle. Noen ville mene at de intellektuelles oppgave er å stille spørsmål ved gruppesannheter, for å utvide den kollektive erkjennelsen. Noen vil også mene at muslimer faktisk bør organisere seg mot terror. Da Benjamin Hermansen ble myrdet, gikk 40 000 uskyldige i protestmarsj. Det kollektive oppgjøret med norsk rasisme har hatt effekt. Den begynnende mobiliseringen mot terror i muslimske miljøer, kan også få effekt. Trusselen er dramatisk: Hvis et passasjerfly styrtes mot et tysk atomkraftverk, kan deler av Europa bli ubeboelige inntil neste istid tar slutt. Det vil slå uheldig ut også for mang en akademiker.
Bagatelliseringen av terror i Brekkes kretser har vært med på å forgrove “debatten” på den folkelige høyresiden, og gjort de antimuslimske gruppene større gjennom en svart/hvitt-dialektikk. Forsvar for islam er definert som en hjertesak blant akademikere. Kritikk er nærmest uakseptabelt. Et slikt forsvar nyter kristen-Norge aldri godt av.
Om Brekke skulle insistere på at han ikke skal leses ironisk, bruker han uansett boka mi som et påskudd til å snakke om noe annet: At den forsvinnende lille faren for dyrevernterrorisme i Norge krever massiv bekjempelse. Det ville vært nesten utenkelig at Brekke skulle ha skrevet om kristendommens og islams svik mot dyr og natur. Ingen forventer at intellektuelle skal engasjere seg i regnskogsvern. Det ville blamere dem.
Jeg har i noen år arbeidet for global omfordeling og økologisk ansvar med ringe hell. Ingen har funnet det interessant nok til at jeg er blitt referert til i Samtiden. (Det lider jeg ikke under.) Men da jeg støttet et hijab-forbud i skolen, og kritiserte det venstreradikale forsvaret for ikke-vestlige patriarkater, dukket det opp tre referanser på rappen. En kvinne kalte meg “naturverner” en tittel jeg knapt kan huske å ha fått før for å demonstrere sin forakt og min inkompetanse.
At overforbruk hos verdens rike har tragiske følger, både for mennesker og dyr, er en del av den akademiske kunnskapen. Likevel blir temaet fortiet – eller økologiske bekymring tolkes som utslag av dårlig humør: Trygve Hegnar har kalt meg Norges sureste mann fordi jeg vil begrense folks forbruk. Hanne Kraugerud resonnerte i lignende baner i sin anmeldelse av Det lille livet her i bladet nettopp.
Men uten å redusere utslippene av klimagasser og miljøgifter, uten å beskytte jord- og vannressursene, skogene, fiskebestandene og andre økosystemer, blir resultatet sult, flyktningkatastrofer, væpnede konflikter og økonomiske kollaps. 24 prosent av verdens pattedyr er utrydningstruede. Kommende generasjoner, som må tilgis når de ikke ytrer seg i den offentlige debatten, og fattigfolk det jeg kaller det lille livet: barn og bjørner og stammefolk vil rammes stadig hardere.
Mens akademikerne tier, forsvinner regnskogen stødig, og dermed kanskje mer enn halvparten av klodens artsmangfold. De fleste akademikere har utviklet en høy grad av følsomhet for ekte eller innbilte lidelser forårsaket av USA. Mens høyresiden (det finnes nesten ikke norske høyreintellektuelle) gjerne strir for å frikjenne USA for skyld, er høyre og venstre enige om at konsekvensene av den globale overklassens forbruk ikke er et gyldig område for kritikk.
Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen er en av de få intellektuelle som skriver bekymret, alvorlig og vektig om økologi og materialisme. Men i hovedsak er den enkle visjonen om omfordeling og økologiske grenser bare upopulær, forkjetret, til og smile av.
Torkel Brekke har neppe lest Det lille livet, men har fått med seg at "nordmenn er dyreplagere". En person som er svært opptatt av at det ikke skal generaliseres om muslimer, burde være varsom med andre generaliseringer også. Jeg har ikke skrevet noe sånt. Men jeg skriver om titusenvis av hjemløse katter her til lands som dør langsomt av sykdommer og kulde.
Et offentlig utvalg foreslo å bruke 50 millioner over 5 år for å gjøre noe med denne dyretragedien. Politikere avslo irritert. Produksjonsdyrene lider. Over tusen arter kan forsvinne fra Norge fordi vi ikke verner 4,6 prosent av barskogen. Det er ingen “sak”. Når forskere skriver om rovdyr, er tendensen at sauebønder bare har et annet og respektabelt natursyn.
I boka mi gjennomgår jeg alle argumentene for utryddelse av rovdyr. Ingen av dem tåler kritikk. Jeg kritiserer argumentasjon for forbruksvekst og kjøpelykke hos akademikere som Runar Døving, Karl Fredrik Tangen, Kjetil Rolness og en ungdomsbegeistret utviklingsoptimist som Willy Pedersen. Klassekampen bruker uttrykk som "forakt for vanlige mennesker", Morgenbladet "misantropi." Holdningen bak kan gis andre navn.
Problemet er kan hende en blanding av postmoderne (og av og til marxistisk eller psykoanalytisk) mistenksomhet mot forpliktende verdier, og mye moderne populisme: Det flertallet gjør, kan ikke kritiseres. På 70-tallet mente mange at mennesker som lever i stigende overflod, blir mer selvopptatte, og mer tilbøyelige til å ville uttrykke seg gjennom moteklær, finne trender og tv-underholdning fascinerende og global solidaritet ukult. Kanskje er det riktig, også for akademikere. Skulle vi da dele med verdens fattige, beskytte klimaet, betale mer for kjøttet, eller plage oss selv med den evinnelige regnskogen?
Den snille, usynlige økningen i utslippene av drivhusgasser, den tause ødeleggelsen av dyrenes leveområder, spredningen av miljøgifter og radioaktivitet er terror. Terror mot framtiden, terror mot mennesker og terror mot dyr. Det finnes nå bare én verdig og meningsbærende visjon: At alle får nok, i dag og i overmorgen, og at ingen utryddes. En slik visjon er kanskje utopisk. Men hvis den ikke i det minste blir til en retningsgivende norm, og løftes fram av andre enn uglesette aktivister, går det ikke spesielt bra for noen av oss.
Steinar Lem
Talsperson for Framtiden i våre hender