Debatt

De bedre argumenters makt og avmakt

I Morgenbladet 28. oktober stiller Runar Døving seg kritisk til Jürgen Habermas og hans forståelse av kommunikasjon. Dessuten kritiseres min kronikk om Habermas i Aftenposten 24. september. Å tro på kraften i de bedre argumenter er ifølge Døving naivt, og farlig i "en verden som nettopp overkjører fornuft".

For å illustrere naiviteten bruker Døving Lillebrors erfaringer med Karlsson på taket, i Astrid Lindgrens kjente bok. Her fremgår det at gutter sloss istedenfor å diskutere, og at Karlsson bryter vanlige normer og misbruker andres tillit for å skaffe seg selv fordeler. Døving ser ut til å mene at sosiologer som Habermas og undertegnede trenger elementær voksenopplæring for å forstå at den sosiale virkelighet ikke er som den burde være, men preget av fysisk makt og manipulasjon.

Døving ville tjent på å forholde seg til det vi faktisk sier og ikke til fiktive stråmenn. Habermas har hele sitt faglige liv beskjeftiget seg med en analyse av et av de mest voldelige og umoralske regimer i verdenshistorien. Hadde Døving lest min kronikk litt mer oppmerksomt, ville han ha sett at jeg også snakker om tvang og krigsforbrytelser. Man trenger ikke mye erfaring for å vite at historien i stor grad er preget av vold og løgn, og at gode deskriptive og normative synspunkter kan være virkningsløse.

Lindgrens forfatterskap kan godt brukes for å besvare Døvings spørsmål om hvor i den sosiokulturelle virkelighet kraften i de bedre argumenter utfoldes. Svaret er at slik innflytelse gjøres gjeldende i alle slags små og store situasjoner, hele tiden. Vår daglige samhandling formidles via talehandlinger hvor vi forutsetter, hevder, kritiserer og forsvarer påstander om hvordan virkeligheten er (sannhet), om normativ riktighet og om subjektiv oppriktighet.

Emil fra Lønneberget finner for eksempel ut at den maten som hans familie har gitt til fattighuset en jul, ikke har blitt fordelt. Emil har gode grunner for å mene noe om hvordan forholdene faktisk er (sannhet) og mene at de er umoralske. Han gir i ord og handling uttrykk for hva han mener (oppriktighet).

Døving misforstår Lillebrors læring når han hevder at Lillebror “avviser Det fornuftige argument”. I boken heter det nemlig at Lillebror lurte på “om det virkelig var noe som dette mamma mente med et fornuftig resonnement”. De fleste lesere av boken, og dessuten Lillebror, har nok en klar forståelse av at det ikke er hva moren mener. Det dreier seg snarere om at fornuftige grunner ikke biter på Karlsson.

Et annet sted kraften i de bedre argumenter – ikke de beste eller endelige – gjøres gjeldende, er i Morgenbladets spalter. Et eksempel er Døvings kronikk. Kronikkforumet i en del norske aviser er en viktig offentlighet. Jeg antar at han her verken skulle selge noe, fremtvinge noe, drive PR for et eller annet eller bare lufte sine følelser. Jeg og andre lesere tenker oss at han primært skriver for å overbevise oss om at innsikten om kraften i de bedre argumenter, i virkeligheten er en illusjon. I kronikken praktiserer dermed Døving, i et virkelig forum, det han sier bare finnes i en fiktiv verden. Hans bidrag er altså selvmotsigende, det er selvrefererende inkonsistent.

Ifølge Døving blander Habermas er og bør, noe derimot ikke Holberg gjør. Dette er ikke i samsvar med de faktiske forhold. Både Holberg og Habermas skiller mellom deskriptive og normative påstander og begge kombinerer dem i sin samfunnskritikk. Holbergs forfatterskap danner inngangsportalen til opplysningsprosjektet i Skandinavia. Han bidro blant annet til at Danmark-Norge ble det første land i verden som forbød slaveri (1792). Habermas er den mest kjente representant i dag for dette historiske, ufullførte prosjektet. Han har blant annet bidratt til en tysk politisk kultur hvor man snakker åpent om fortidens ugjerninger, noe andre land kan ha mye å lære av.

Døving setter tingene på hodet. Den talehandlingsteori Habermas har utviklet, leder ikke inn i en fiksjonsverden, men åpner for mer virkelighetsnære beskrivelser og analyser av sosial samhandling enn dem man ofte har hatt i samfunnsfag.

Ragnvald Kalleberg

Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt