Universitetene i Norge står overfor store utfordringer. Vi ble minnet på dette av Morgenbladets oppslag 2. desember som melder om "UiO ikke lenger i elitedivisjonen". Artikkelen forteller at Universitetet i Oslo har falt fra 101. til 137. plass i verden på rankingen til Times Higher Education.
Sigmund Grønmo og Geir Ellingsrud, begge nyvalgte rektorer ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, seiret med samme konservative retorikk. Universitetets sentrale verdier må beskyttes mot resten av samfunnet, forskernes frihet må sikres mot strategisk styring, og universitetet skal ikke forandres bare fordi samfunnet forandres. Dette støttes av en etter hvert velkjent allianse av fagforeninger og "radikale" studentforeninger. Spørsmålet er om de vil innse at den beste måten å ivareta universitetets verdier og forskernes frihet på er gjennom mer kontakt med samfunnet og styrking av den strategiske, faglige ledelsen.
Hvilke ambisjoner er rektorene satt til å ivareta? I 2000 slo EUs statsledere fast at Europa skal bli verdens mest konkurransedyktige kunnskapsøkonomi innen 2010. Fra den norske regjering heter det at: “Norge skal være et av verdens mest nyskapende land.” Norge, som EU, er avhengig av vekst i kunnskapsbasert næringsliv og industri. Alternativet er at det økonomiske grunn-laget for velferdsstaten forverres i samme hastighet som våre oljebrønners innhold reduseres.
Universitetet i Oslo har også satt ambisiøse mål: Samfunnet skal oppfatte et “vitnemål fra UiO som dokumentasjon av faglig kompetanse på det nivå som forventes av et universitet i ‘den europeiske mesterliga’ ” og “våre fremste forskere og forskergrupper skal holde europeisk toppnivå innenfor sine fagområder” (Strategisk plan 20052009). Drømmen om å vandre i selskap med de beste er forlokkende.
"How Europe fails its young" er tittelen på lederen i The Economists nummer fra 10. september i år. Påstanden er at USA er suveren innenfor høyere utdanning og forskning. Europa er nummer to, og er i dag i ferd med å bli forbigått av Asia. Tallene er overbevisende: 70 prosent av verdens nålevende nobelprisvinnere er ansatt ved amerikanske universiteter, 40 prosent av verdens mest siterte artikler er forfattet av amerikanske professorer, og amerikanske universiteter har mellom to og fem ganger så mye penger per student som universiteter i EU-området.
Kontrasten mellom EUs mål og virkeligheten er lite flatterende. Årsaken er ifølge The Economist todelt: Finansiering og organisering. Amerikanske universiteter har mangfoldige finansieringskilder gjennom donorer, alumnier og bedrifter, de har mulighet til å ta skolepenger, og staten er en aktiv finansieringskilde. Høyere lønninger og bedre arbeidsforhold trekker talenter til USA, 400 000 mennesker født i EU er i dag forskere i USA. Totalt bruker EUs medlemsland 1,1 prosent av BNP på høyere utdanning, mens USA bruker 2,7 prosent. Videre er europeiske universiteter tett bundet til staten, og ettersom utdanning snart er en menneskerett, tvinges de til å ta inn flere og flere studenter. I England gikk antallet studenter per underviser fra 9:1 til 18:1 på 90-tallet, ved UiO er forholdet cirka 12:1 (det varierer sterkt, på enkelte fag kan tallet være 50:1).
Norge ligger på toppnivå i OECD hva gjelder offentlig forbruk på høyere utdanning og forskning, men våre universiteter mangler andre finansieringskilder. Eksempelvis kommer cirka en prosent av UiOs samlede finansiering fra private eller fra næringslivet. Så selv om pengestrømmen fra det offentlige til universitets- og høy- skolesektoren øker (6,6 prosent årlig de siste fire år), er det ofte for mange studenter, for mange eksamener og for mange emner og fag per vitenskapelig ansatt til at kvaliteten kan holde et fremragende nivå.
Hva må universitetene gjøre for å nå sine ambisjoner? Norsk akademias intelligentsia har kommet med sine løsningsforslag. Professorene Iver B. Neumann, Arnulf Kolstad, Thomas Hylland Eriksen og Bernt Hagtvet har blant annet i Morgenbladet etterlyst elitesatsing, som for eksempel halvering av antall studenter (Kolstad) eller opprettelse av et eget eliteuniversitet (Neumann). Professorene har et godt poeng. Norsk akademia må tillates og oppfordres til å fokusere på elitedyrking. Her er det heldigvis bred enighet på en rekke viktige punkter.
Å dyrke frem høy faglig kvalitet er viktig for fagene, for dannelsen, for studentene, og det er essensielt for samfunnet å ha faglige fyrtårn som kan fungere som innovasjonssentre og kulturelle korrektiver. Men mange idealer skal leves opp til på samme tid. En styrking av elitemiljøene må ikke gå på bekostning av universitetene som samfunnsaktører, det brede nedslag universitetene gjør i samfunnet må styrkes, ikke svekkes.
The Economists har også løsningsforslag. Bør de norske universitetene ansette og sentralisere sine ledelser for å bli mer profesjonelle? Det er ikke sikkert. Demokrati, legetimitet og lokal autonomi må ikke ofres på effektivitetens alter. Men handlingsrommet er i dag lite, de ansatte er konservative, og resultatet er en fag- og forskningsstruktur som aldri var planlagt eller villet. Universitetene styrker for tiden den faglige ledelsen, vi får håpe at dette fører med seg større strategisk fokus og prioritering. Men når lederstillingene ikke engang utlyses, finnes det ingen garanti for at kandidatene er kompetente. Og når lederne velges, fører det raskt til fraksjonering og fokus på interne spørsmål som verken fremmer forskningen eller fagenes stilling i en større kontekst.
Universitetssektoren må uansett ta kravet om høy kvalitet alvorlig. Jeg tror at det beste virkemidlet er å bruke konkurranse. Forrige regjering gjorde en del med dette. Titlene (med tilhørende ressurser) "Senter for fremragende forskning" og "Yngre frem-ragende forsker" fordeles gjennom konkurranse, hvilket stimulerer til nytenkning og kreativitet lokalt. Ved at mer av de generelle forskningsmidlene fordeles gjennom Forskningsrådet ved konkurranse skapes det en nasjonal arena hvor universitetene og fagene belønnes for å tenke nytt og holde høy kvalitet. Vi krysser fingrene for at de rødgrønne fortsetter dette arbeidet, og at Grønmo og Ellingsrud bidrar til å stimulere lokalt.
Det må også skapes muligheter for elite-studenten. Ved norske universiteter er det få insentiver, premieringer eller muligheter for ekstra dyktige studenter. Universitetene konkurrerer om de beste studentene, og så lenge mange drar til utlandet for å komme inn i bedre studiemiljøer, tappes viktige ressurser som trengs i forskningsmiljøene. Ved å utvikle supplerende tilbud til fremragende studenter vil universitetene kunne bøte på problemet og tilfredsstille behovet både for eliteuniversitetet og masseuniversitetet.
Kjære universiteter: Ansvaret er deres for å bidra til verdiskapning og velferd i Norge. Målene er ambisiøse og virkeligheten ikke bare positiv. Husk at konkurranse, globalisering, og særlig fokuset på dere som institusjoner og aktører er positivt. Hvis dere tenker offensivt og tør å ta i bruk de virkemidler som er til rådighet, vil dere belønnes. Ellingsrud og Grønmo ønskes lykke til, vi håper at systemkonservatisme i retorikk ikke betyr handlingslammelse i praksis. Endringer trengs på universitetene, og det er dere som må gjennomføre dem. Med The Economists pessimistiske spådommer er heldigvis ikke siste ord sagt.
Kronikken er et en forkortet utgave av en artikkel i tidsskriftet Minerva.