Det er blitt stilt mange spørsmål knyttet til behandling innen psykiatrien den siste tiden, blant annet fordi mediebildet har vært preget av flere tragiske hendelser der personer med psykiske lidelser har vært involvert. Jeg vil prøve å nyansere bildet av psykiatrien ved å belyse en del forhold, som ikke har kommet frem i media. Dette vil jeg belyse ut ifra mitt ståsted, som overlege ved en akuttpsykiatrisk avdeling.
Akuttpsykiatrien har plikt til å gi et tilbud til de med et akutt behov for behandling. Det kan være akutte kriser, alvorlige depresjoner, selvmordstruede og personer med psykoser. Denne akuttbehandlingen tar sikte på å stabilisere tilstanden, slik at pasientene enten kan utskrives til videre behandling utenfor institusjonen eller til en annen avdeling, som behandler sykdommer over lengre tid.
All behandling i psykiatrien forutsetter i utgangspunktet frivillighet. Vi kan kun anvende tvang, hvis en pasient har en alvorlig sinnslidelse (i praksis psykose) eller er selvmordstruet. Dette er hovedkriteriet i en tvangsinnleggelse. I tillegg må minst ett tilleggsvilkår være oppfylt. Det kriteriet som har vært diskutert i media er farekriteriet (til fare for seg selv eller andre).
Hvis en pasient eksempelvis er til fare for andre, men ikke oppfyller hovedkriteriet om alvorlig sinnslidelse, så er det ikke rom for å anvende tvang i henhold til lov om psykisk helsevern. Vi kan da tilby frivillig behandling. Hvis dette ikke går og en anser at det fortsatt foreligger fare, må politiet kobles inn. De kan vurdere om andre lover kan anvendes for å sikre pasienten eller andre.
Når hovedkriteriet ikke lenger er oppfylt må vi tilby frivillig psykisk helsevern. Hvis pasienten ikke lenger ønsker behandling må han eller hun utskrives. Dette kan være vanskelig å forstå for både pårørende og helsepersonell.
Vi kan ikke opptre som politi og bruke psykisk helsevernloven for å beskytte samfunnet mot potensielle forbrytelser. I praksis vil det være slik at mange personer tilfredsstiller tilleggskriteriene for tvangsinnleggelse (for eksempel er til fare for seg selv eller andre), men så lenge hovedkriteriet i psykisk helsevernloven (alvorlig sinnslidelse) ikke er oppfylt eller antas oppfylt er det ikke grunnlag for en tvangsinnleggelse.
I straffelovens paragraf 44 heter det at den som har en alvorlig sinnslidelse på tidspunktet for de(n) påklagde handlingen straffes ei (er utilregnelig). Den som er alvorlig syk (i praksis psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad), skal ikke straffes, men behandles.
De som begår straffbare handlinger og defineres som tilregnelige skal dømmes i henhold til vanlige norske lover.
Mitt poeng er at vi i psykiatrien verken kan eller vil ta ansvaret for andre lover enn de vi er satt til å forvalte. Dette er et viktig prinsipp for enhver rettsstat.
Det vil ikke være til å unngå at det kan sås tvil om enkelte vurderinger både juridisk, etisk og faglig sett. Vi som arbeider med dette til daglig trenger tilbakemeldinger fra både pasienter, pårørende og offentlige myndigheter, slik at vi anvender loven riktig og gjør jobben vår best mulig.
Det er behov for revisjon av lov om psykisk helsevern, fordi vi nå har en del erfaringer rundt hvilke områder av loven som ikke fungerer tilfredsstillende.
Et av de områdene som ikke fungerer optimalt er familiearbeid og nettverksarbeid. Dette er en av de største utfordringene vi har i psykiatrien. Alvorlig psykisk sykdom er på mange måter en “offentlig” hendelse i en familie. Det angår så mange og vi vet at de som har en familie, som både kan og ønsker å stille opp, gir bedre prognose for behandlingen.
Helselovene regulerer hvilke rettigheter og plikter pasienter og helsepersonell har. Lovene bygger på et grunnleggende prinsipp om at det skal være et tillitsforhold mellom pasient og helsepersonell.
Pasienter skal kunne komme til oss og vite at opplysninger ikke blir videreformidlet, men for eksempel en for rigid praktisering av taushetsplikten kan skape uventede problemer i behandlingen. Det kan føre til at mange pårørende opplever å bli stående utenfor. De forteller om mange samtaler med behandlere hvor de gir opplysninger av stor relevans, uten å føle at de blir hørt. Alle har rett til å ha sin historie for seg selv, men vi kan samarbeide bedre med pasienten om hva som er privat og hva som kan sies. Vi må heller ikke glemme barna til de med psykisk sykdom. Her er det rom for store forbedringer.
Det har vært innvendt at liggetiden er for kort. Hvert eneste år øker antallet akuttinnleggelser innen psykisk helsevern. Mange mener at institusjonene har fått et for stort effektivitetskrav og press om økt aktivitet, og at dette blant annet fører til at liggetiden er blitt for kort. Kravene for bruk av tvang er blitt strengere i den nye loven og vi anvender mindre tvang nå. Dette kan være en annen av årsakene til kortere liggetid.
En utrednings- og behandlingsprosess består av mange elementer. Alle er like viktig.
Et av de grunnleggende prinsipper er at det er møtet mellom pasienten og oss, som betyr noe. Det betyr at våre holdninger, evnen til å lytte, evnen til empati, kunnskaper om sykdommene, er avgjørende om et opphold blir konstruktivt – ikke nødvendigvis liggetiden. Et annet prinsipp er å prøve å få til et «vendepunkt» for pasienten. Hjelp til på nytt å mestre livet er sentralt i behandlingsfilosofien.
Vi legger vekt på samtalene med pasientene, når de er klar for det. Mange tåler ikke lange samtaler den første tiden. Det kan endog virke mot sin hensikt. Et stabilt, forutsigbart miljø er god behandling (miljøterapi) i denne fasen.
I en utskrivingsfase må vi sørge for at de rette instansene får opplysninger om forløp og videre behandling gjennom et brev (epikrise). Vi må henvise til videre behandling enten på Distriktspsykiatrisk senter eller til det kommunale helsevesenet. Mange velger å si at de ikke ønsker oppfølging. Dette må vi respektere.
Det er store utfordringer på en akuttpsykiatrisk avdeling, men det er et veldig stimulerende sted å arbeide.
Vi søker stadig nye samarbeidsformer og hjelper pasienter videre i behandlingskjeden såfremt pasienten ønsker det.
Jeg kan bare snakke for meg selv: Det ansvaret jeg har innenfor psykisk helsevern tar jeg alvorlig og prøver å forvalte de kunnskaper jeg har til beste for pasienten.