Annonse
04:00 - 07. januar 2005

400 års gyldighet

Fredsprisvinner Dr. Wangari Maathais offentlige spekulasjoner om at hiv ble utviklet i laboratorier og plantet i Afrika reflekterer sentrale aspekt ved epidemiers rolle i kolonihistorien. Antakelsen om at afrikanere blir beskyldt for lidelser som kommer utenfra, har vært gyldig i 400 år.

En demonstrant krever medisiner som kan redusere antall barn født med hiv i Sør-Afrika. Trekorset hun holder ved aids-sløyfen symboliserer de tusener av sør-afrikanske barn som har dødd av aids. Foto: Themba Hadebe/Ap
Annonse

Som medisinsk antropolog har jeg tilbrakt tre år som forsker i KwaZulu-Natal provinsen i Sør-Afrika, et av de områdene i Afrika som er hardest rammet av hiv. I løpet av disse årene ble jeg godt kjent med de medisinske, kulturelle og politiske aspektene ved denne epidemien.

Med en arbeidsløshet på nær 50 prosent for afrikanske menn følger en stor sosial nød og manglende mulighet for kvinner til å bestemme over egen kropp. Dette sammen med arven fra apartheid i form av dårlig utdannelse og dårlig utbygget helseapparat legger grunnlaget for en rask spredning av hiv.

Mer problematisk er det å forstå fornektelsen av medisinske fakta. De unge arbeidsledige mennene jeg regelmessig traff uttrykte det slik: aids, sa de, står for “Americans In Denial of Sex.” Forklaringene jeg fikk var at Vesten først tok fra oss landet, rikdommene, jobbene og så vår verdighet. Nå vil de ta fra oss sex, en av de siste tingene vi har å glede oss over!

Historisk er det dessverre mye som underbygger en slik konspirasjonsteori. Jeg vil her trekke frem tre aspekter ved epidemiers rolle i kolonihistorien for så å trekke linjene til den skepsis som vi møter både hos Dr. Maathai, President Mbeki og en skare av afrikanere fra alle samfunnslag.

 

Europeiske epidemier. Den første epidemien vi har historiske kildematerialer fra i koloniale Afrika var en tyfusepidemi som i 1666 ble antatt å ha tatt livet av 80 prosent av den afrikanske befolkningen rundt Cape Town. Ingen europeiske dødsfall ble rapportert. Over de neste 300 årene spredde tyfus, kopper, influensa, tuberkulose, pest og syfilis seg over kontinentet i regelmessige epidemier.

Disse epidemiene var de samme sykdommene som herjet de europeiske byene i Viktoriatiden. De var enten ukjent på det afrikanske kontinentet eller endemiske – og dermed uproblematiske – slik tilfellet var med tuberkulose. Sykdommene ble spredd til afrikanere gjennom kontakt med europeere og vandret på kryss og tvers av kontinentet gjennom de europeiske handelsnettverkene. Selv om epidemiene ikke var like dramatiske som under erobringen av Amerika, ble store deler av Afrika avfolket gjennom europeiske epidemier.

 

Politiske konsekvenser.

For det andre viser medisinsk historie tydelig at alvorlige epidemier har store politiske og menneskerettslige konsekvenser. Snarere enn å produsere nye fiendebilder, ser epidemier ut til å forsterke og forverre eksisterende konflikter. Et godt eksempel er syfilis, hvis terminologi kan leses som en historisk gjennomgang av samtidens politiske konflikter.

 

Engelskmennene omtalte den vekselvis som “Franskesyken”, “Bordeauxsyken”, og “Spanskesyken”, alt etter hvem de hadde konflikter med; polakkene omtalte den som “Tyskesyken”; russerne som “Polskesyken” og i Midtøsten ble den omtalt som de “Europeiske sårene”. Denne dynamikken knyttet til syfilis er også godt kjent fra andre kontinenter. Afrikas epidemihistorie følger en liknende dynamikk.

 

Splittelser.

Med de store gull- og diamantfunnene i Sør-Afrika på 1870-tallet ble Afrika sør for Sahara snudd på hodet. Familier ble splittet da mennene ble tvunget inn i lønnsarbeid ved at kolonimyndighetene innførte skatter som måtte betales i kontanter. Da dette ikke lenger dekket behovet for arbeidskraft, mistet afrikanere eierrettigheter til jord og slik muligheten til å livnære seg. Kvinner, barn og eldre ble overlatt til seg selv da de ikke fikk tillatelse til å bosette seg i gruveområdene.

 

Da arbeidsføre menn forsvant, ble jordbruket undergravd, underernæringen økte og la et solid grunnlag for fremtidige epidemier. Sykdom og lidelse spredte seg raskt og ble en viktig faktor for utviklingen og rettferdiggjøringen av kolonialisme i Afrika. Ansvaret for sykdommene ble skjøvet over på ofrene, som slik fremsto som årsak til egne lidelser og derfor med et akutt behov for hjelp.

For litt over hundre år siden ble henvisninger til syke afrikanere ved flere anledninger brukt i Underhuset i England for å fremstille kolonistyret som en kristen moralsk forpliktelse. Afrikanernes rett til selvbestemmelse ble innskrenket for å hjelpe dem. Kort sagt, ble årsaken til lidelsene fremstilt som lindringen og legitimerte slik den økte koloniale utbyttingen av Afrika. I stede for å erkjenne at Afrika var kilden til Europeisk rikdom oppsto begrepet om Afrika som “den hvite manns byrde”.

 

Afrikansk klima. Felles for epidemiene som rammet Afrika er at de europeiske kolonimaktene konsekvent forklarte den stadig forverrede afrikanske helsetilstanden med referanse til afrikanske forhold. Før Robert Koch i 1883 oppdaget kolerabakterien og la grunnlaget for moderne medisin, ble det afrikanske klima brukt i årsaksforklaringen.

I denne teorien ble det varme fuktige klimaet fremstilt som helseskadelig. Sykdom, mente de, skyltes forråtnelsesprosesser som førte til at giftige miasmegasser steg opp i luften og gradvis forgiftet mennesker. Ingen refleksjon eksisterte omkring det faktum at det først og fremst var europeere som var rammet. Den afrikanske befolkningen var uforskammet frisk på dette tidlige stadium av kolonialiseringen.

Etter introduksjonen av biomedisin endret forklaringene seg og de politiske konsekvensene ble mer dramatiske. Europeisk helse forbedret seg radikalt, mens afrikansk helse og levestandard var i fritt fall fra den koloniale “kampen om Afrika” startet på 1870-tallet.

 

Den afrikanske kroppen. Innen de nye medisinske forklaringsmodellene var det afrikansk kropp og kultur som ble sett som årsak til afrikanske lidelser. De politiske prosessene ble derfor i stadig større grad opptatt med å kontrollere afrikanske kropper.

En rekke metaforer som gjennomsyrer historiske kildematerialer fra kolonihistorien understreker dette. Afrikanske lidelser ble forklart med referanse til “den skitne afrikaner”, som likte å gå kledd i filler og avskydde såpe og vann. Den kulturelt betingede avskyen for hygiene var fremstilt som årsak til lidelsene, ikke fattigdom.

Videre dominerte ideen om “den jomfruelige jord” medisinske diskurser. Denne teorien påpekte at afrikanere ikke hadde vært eksponert for sykdommene som preget de Viktorianske byene og hadde derfor ikke opparbeidet immunitet. Min lesning av koloniale vitenskapelige tidsskrifter gjennom de siste 150 år, viser at dette argumentet ble brukt for å legitimere fraværet av helsetiltak for afrikanske gruvearbeidere i Zambia og Sør-Afrika.

Først da myndighetene ikke lenger klarte å dekke etterspørselen etter arbeidskraft, ble praksisen endret og helsetiltak satt inn for å få kontroll over den ekstreme mortaliteten blant de afrikanske arbeiderne.

 

“Risikoadferd”. Med bakgrunn i arbeidene til samfunnsforskere som Pierre Bourdieu og Maurice Halbwachs tese om den kollektive hukommelse som en historisk produsert kunnskap og bevissthet, er det ikke overraskende å møte slike holdninger og oppfatninger representert ved siste års verdige fredsprisvinner. Dr. Maathais spekulasjoner om hivs opprinnelse er feil, men antakelsen om at afrikanere blir beskyldt for lidelser som kommer utenfra, har vært gyldig i 400 år. Sykdom med vestlig opphav er blitt brukt til å knekke afrikansk motstand, legitimere den koloniale utbyttingen og innføring av rasistisk politikk.

På afrikanernes side har disse erfaringene med god grunn nedfelt seg som en kollektiv bevissthet om at nærkontakt med europeere er “risikoadferd”. I mange afrikanske religiøse bevegelser er det “gode liv” og “guds beskyttelse” fortsatt forbundet med sanksjoner i omgang med europeere.

Hvis vi ikke er klar over denne historien er sjansene store for at vi ikke klarer å etablere den konstruktive dialogen som er nødvendig for å vinne kampen mot hiv/aids på det afrikanske kontinentet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.