Annonse
04:00 - 23. desember 2005

Uler mot månen

Annonse

I Bjørn Lindgrens artikkel publisert i Morgenbladet 2. desember, ser man fra første linje både journalistens og hans “russiske sidemann på flyet”s store svakhet: uvitenhet om cubansk historie.

På Cuba har det aldri vært, og kommer aldri til å bli, “sovjetisk kommunisme”, men CUBANSK kommunisme. Det innebærer et mål om å skape verdens mest rettferdige og frie samfunn, et mål Cuba nærmer seg med faste skritt, ledet av prinsippene til vår nasjonalhelt José Martí. Dette er en beslutning som er tatt av det cubanske folk, et folk som er så revolusjonært, djervt, dannet, solidarisk og stolt at det aldri har tillatt, og aldri vil tillate, utenlandsk innblanding. Så hva tenker Lindgren når han forestiller seg Cubas fremtid? Ser han for seg en latin-amerikansk virkelighet med 220 millioner fattige, 20 millioner barnearbeidere og nesten 40 millioner analfabeter? Eller forestiller han seg en situasjon, som i dagens Afrika, der befolkningen fortæres av hiv? På Cuba er denne sykdommen under fullstendig kontroll.

Med besluttsomheten og de klare prinsippene til det cubanske folk i ryggen kan jeg videre forsikre Lindgren om at prostitusjon ikke utgjør et samfunnsproblem på Cuba, verken nå eller i fremtiden. Dette fordi man på Cuba aldri kommer til å legalisere denne trafikken slik andre land har gjort. Det vil ikke folket tillate. Med så godt som full sysselsetting kan Cuba tilby ærlig og trygt arbeid og studier til hele sin befolkning.

Mens fattige nasjoner sliter med sult, nød, utnytting, sykdom og elendighet for hundretalls millioner mennesker, mens den sterkestes rett råder på jorden og miljøet raseres, har Cuba oppnådd sosiale og økonomiske fremskritt, uavhengighet suverenitet. Dette kan for andre være vanskelig å akseptere og virke uforståelig, for eksempel for alle som deler den bekymringen Lindgren uttrykker i Morgenbladet, og derfor ikke vet bedre enn å ule med ham mot månen.

Jorge Lamadrid Mascarò,

Cubas ambassadør i Norge

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.