Debatt

Kan vi stole på vitenskapen?

En bølge av mystisisme og tro på “alternative vitenskaper” er i ferd med å fortrenge rasjonell tenkning for mange. Flere enn før spør: Kan jeg stole på, tro på, naturvitenskapen, eller bør jeg heller tro på healing, astrologi og liknende? Vi får mange forskjellige “svar” i diskusjonen, de fleste mystiske og rasjonelt sett uforståelige.

En viktig årsak til dette er at spørsmålet om “å stole på vitenskapen” i seg selv er feil formulert. Vi må først klargjøre hva vi legger i ordene “stole på, tro på” og i “vitenskap”. Forskjellene mellom de mange vitenskapene er helt oversett i den offentlige debatt, de fleste alminnelige kunnskapsområder oppfattes ofte og misvisende, som “vitenskap”.

Blant vitenskapene inntar naturvitenskapen en (“bortgjemt”?) særstilling. Den griper mer direkte inn i våre daglige liv enn noen annen vitenskap. Vi forutsetter at det eksisterer virkelige, uforanderlige sannheter og lover i naturen. Derfor kan vi fremsette teorier om naturens fenomener som er slik laget at det er prinsipielt mulig å få teoriene motbevist av naturen selv, for eksempel ved eksperimenter. Tar vi feil i våre teorier, gir naturen oss beskjed, slik at vi kan lage ny, bedre forståelse og nye og bedre teorier.

Det er altså to fundamentale kjennetegn ved naturvitenskapen slik vi lager den: Det ene er at det finnes en sannhet i naturen; vi kan prøve våre teorier mot naturen. Det andre er et like sentralt poeng: Stemmer teorien ikke, er den falsifisert og må erstattes med en forbedret teori. Slike erstatninger har vitenskapen gjort i flere hundre år. En av de mest kjente var da Newtons mekanikk etter mer enn 200 år ble erstattet med Einsteins relativitetsteori.

Hvordan skal vi finne den endelige, absolutte sannheten i naturen? Naturvitenskapens svar er egentlig enkelt: Vi kan aldri finne naturens “sannheter”, for hvordan skal vi kunne vite at det er den endelige sannhet vi har funnet og ikke bare en foreløpig forbedring av vår kunnskap slik vi har funnet så mange ganger før? Heldigvis har vi sett at vi i praksis ikke trenger den absolutte sannhet, vi kommer langt med tilnærmelser. Det er fortsatt versjoner av Newtons “gale” teorier som brukes når vi lager hus, broer, biler og andre maskiner.

En annen side ved spørsmålet om å “tro” på vitenskapen kommer ofte opp: Er forskerne vitenskapelig objektive, har de ikke skjulte egeninteresser utenom de rent vitenskapelige mens de arbeider og når de utgir sine forskningsresultater? Vi ser to hovedoppfatninger av hva som ligger i begrepet “vitenskapelig objektivitet”. Det mest kjente synet er at objektiviteten ligger i forskernes mentale holdning, i deres nøkterne, kjølige og upartiske forhold til sitt fag og sitt arbeid. Dette synet er både galt og farlig. Det er galt fordi forskere først og fremst er vanlige mennesker, og bare i annen rekke forskere. Og det er umulig for oss alle, også for forskere, å være helt lidenskapsløse og upartiske.

Et annet syn på vitenskapelig objektivitet er bredt akseptert og praktisk verdifullt. Dette synet krever at forskere fremlegger sine teorier og resultater offentlig, til fri og åpen faglig kritikk, først og fremst fra sine kolleger innen sitt felt. Alle aksepterer at de skal være kritiske til alt, uten hensyn til autoriteter eller utenforliggende interesser. Først etter slike kritiske gjennomgåelser er det godtatt at vi sier at vi har oppnådd et objektivt vitenskapelig resultat som (i all sin ufullkommenhet og med alle sine usikkerheter) kan aksepteres inntil videre. Men dette er ikke det samme som at vi kan "tro" på eller "stole på" resultatene.

I naturvitenskapen foreligger det ingen muligheter til å finne “den evige sannhet”, ny kritikk er alltid ønsket. Den beste tryggheten vi kan skape hos oss selv i vårt daglige liv, er å bruke forskningsresultater fra naturvitenskap og teknologi som hjelp til en så vidt mulig god overlevelse i den del av det daglige liv som er styrt av naturens lover. Tro og overbevisning får vi bruke til andre formål.

Jan M. Döderlein

Pensjonist, tidligere forskningssjef ved Institutt for atomenergi/energiteknikk og direktør ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd.

Mer fra Debatt