Debatt

På seg selv kjenner man andre

Øystein Loge begynner sitt innlegg i Morgenbladet forrige uke med en gyllen regel: "Når samtalen utvikler seg til å bli ubehagelig, er det alltid en gyllen regel å begynne å snakke om noe annet." Så fortsetter han innlegget sitt med å gjøre akkurat det samme selv.

Hvis Loge faktisk leste gjennom Athar Akrams notat om saken, så ville han kanskje ikke måtte fortsette å gjenta til det kjedsommelige “å koke suppe på spiker”-analogien til Rita Karlsen. Jeg finner det besynderlig at Loge fra Akrams 19 sider lange notat kun greier å få med seg et par punkter. Er det mulig at han kun kjenner notatet gjennom Karlsens tilsvar?

Problemet Akram peker på, er at Human Rights Service (HRS) har endret kategorinavn fra Statistisk sentralbyrå, uten å sile vekk personer som ikke hører til der. Loge møter dette argumentet med at: “Dette er en av de tynneste spikrene jeg har sett, fordi det i den store sammenhengen dreier seg om forsvinnende få.” Det dreier seg om 1231 personer. Jeg kjenner selv til rundt 100 som ville være del av denne statistikken, av disse giftet 12 seg med partner i andre europeiske land eller USA. Er dette relevant? Det vet vi ikke, men det gjør heller ikke HRS. Hvor stort må et slikt avvik være før det ikke er “forsvinnende få”?

Når Loge i tillegg trekker inn forskningsvurderinger, bør en spørre seg om en tenketank med kunnskapsutvikling som mål, og som ønsker å formidle “sentral dokumentasjon for det politiske lederskapet” virkelig kan tillate seg å ha et så avslappet forhold til nøyaktigheten av tall.

Det reelle problemet med HRS’ virksomhet, som Akram dessverre bare så vidt er inne på i sitt notat, er premissene de legger til grunn. Her mener jeg at diskusjonens tyngdepunkt burde ligge. Er det riktig at en 2. generasjons innvandrer som gifter seg med en fra foreldrenes opprinnelsesland automatisk er “dårlig integrert”, mens en som gifter seg med en norsk person er “godt integrert”? Hvorfor skal det være et politisk mål å hindre ekteskap med folk i opprinnelseslandet til foreldrene? Er de sveipende beskrivelsene og tendensiøse antagelsene om arrangert ekteskap versus tvangsekteskap riktige? Dette er spørsmål vi som samfunn bør stille oss, og helst ha ferdig besvart før vi kan begynne på debatten rundt tall og teorier.

Akram trekker også frem at HRS i sin rapport presenterer et selektivt glansbilde av tiltakene satt i verk av danskene, samt at det finnes bedre tiltak og metoder for å oppnå de samme målene som man angivelig søker å oppnå. Ett punkt jeg savner, som er totalt fraværende i hele integreringsdebatten rundt “danske regler” her i Norge, er: Ønsker vi virkelig danske tilstander her til lands?

Danmark har et relativ betydelig antall ekstremister blant muslimene, representert blant annet gjennom ekstremistorganisasjoner som Hizb ul Tehrir og Al Muhajeroon. Disse har, tross forsøk, ikke greid å vinne innpass i Norge, mon tro har ikke dansk “integreringspolitikk” hjulpet disse å få innpass i Danmark. Med “danske regler” gir vi slike hatfulle organisasjoner grobunn her i Norge også. Derfor, og også fordi jeg faktisk tror på individets frihet til å velge selv der jeg er grundig uenig i valget, er jeg imot slike regler.

Shoaib Sultan

Statsviter

Mer fra Debatt