Bondevik-regjeringen etterlater seg flere viktige utenrikspolitiske initiativ og prosesser der dens representanter har spilt viktige roller. Mange utgjør store utfordringer for Stoltenberg-regjeringen; arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen, fredsprosessen på Sri Lanka, bestrebelsene på å få til fredsforhandlinger på Filippinene, og ikke minst innsatsen for fred i Sudan. Jeg vil her se på utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsons rolle og innsats i Sudan. Men først noen grove historiske bakgrunnsriss.
Den historiske hovederfaringen for det afrikanske folkeflertallet i Sudan er ydmykelse, diskriminering og undertrykkelse. Disse forhold har rammet folkene i sør aller hardest, og er den direkte årsak til at opprør og krig, med ett unntak for perioden 1973–83, har herjet i sør i alle år fra uavhengigheten i 1956 og til fredsavtalen ble underskrevet tidligere i år. Mer enn to millioner er drept, hundretusener av familier har medlemmer som er krigsskadd for livet. Tallet på internt fordrevne mennesker er over tre millioner, mens om lag én million er flyktninger andre steder i verden. Nesten all infrastruktur i sør er ødelagt, byer og landsbyer er ruinhauger. Krigsødeleggelsene er kort sagt enorme.
Det internasjonale samfunns holdning til konflikten i Sudan var helt fram til slutten av 1990-tallet preget av at de aller fleste regjeringer i Vesten var fullstendig likegyldige. Samtidig pågikk det en fredsprosess støttet av de afrikanske nabolandene, i regi av den regionale organisasjonen IGAD. Men prosessen hadde et elendig økonomisk støttegrunnlag og manglet internasjonal støtte av betydning. Enkelte regjeringer, som den norske, prøvde seg rundt 199495 med lite gjennomtenkte bilaterale forsøk som rant ut i sanden. President Jimmy Carter var også på banen, men resultatet ble bare en kortvarig våpenhvile.
Rundt 199798 endret situasjonen seg i Sudan. Det ble etter hvert klart for stadig flere regjeringer at det fantes ingen militær løsning på konflikten. Regimet i Khartoum hadde helt fra militærkuppet i 1989 utviklet et stadig klarere islamistisk politisk grunnlag. Med mordforsøket på Egypts president i juni 1995 og bombingen av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i august 1998, som Khartoum hadde flere fingrer i, økte den internasjonale interessen for å presse fram forhandlinger om fred og et nytt og etter hvert demokratisk forankret regime i Sudan.
Det er i denne politiske situasjonen at Bondevik-regjeringen satser prestisje, innsats og penger og lar utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson overta det politiske ansvar for en ny norsk og mer forpliktende medvirkning for fred i Sudan.
Sett utenfra famlet ministeren noe i sine første forsøk, men i ettertid ser vi sporene av en stadig tydeligere og mer gjennomtenkt politisk strategi. En viktig og tidlig politisk erkjennelse var at Norge alene aldri kunne bidra til å skape fred i Sudan. Andre og sterkere medspillere måtte på banen.
Men aller først måtte Hilde Frafjord Johnson utvikle et forhold til de ledende politikere både i Khartoum og SPLM (Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon, som gjorde at tillit og fortrolighet kunne bygges og være grunnlag for samtalene). Det var ikke lett, men hun lyktes, og hennes forhold til den nå avdøde frigjøringslederen John Garang ble etter hvert særdeles godt og fikk stor betydning i forhandlingene.
Forholdet til stats- og regjeringssjefene i Sudans afrikanske naboland måtte også være godt, og Frafjord Johnson så nødvendigheten av at særlig Sør-Afrika og Den afrikanske union spilte en viktig rolle i forhandlingene.
I verden utenfor Afrika var det store hindre. Det største var de store medlemslandene i EU. For å si det litt enkelt, var deres politikk en blanding av likegyldighet overfor menneskene i Sudans enorme lidelser og en kynisk interesse for landets rikdommer, i første rekke oljen. Noen av dem leverte også våpen til Khartoum. Verst var Frankrike.
I denne situasjonen begynte Frafjord Johnson å bygge sin europeiske allianse av kvinnelige utviklingsministre, den såkalte Utsteingruppen. Opprinnelige medlemmer var Storbritannia, Nederland og Tyskland, med den norske utviklingsministeren som leder. Her var Sudan på dagsordenen både i formelle og uformelle drøftinger. På et tidspunkt dro de fire til Sudan på en politisk befaringsreise. Det er et faktum at EUs politikk mot Sudan i denne perioden endret seg til det bedre. Brussel begynte å stille krav til Khartoum, og jeg er ganske sikker på at Utsteingruppen hadde en positiv rolle i den sammenheng. Storbritannia ble, mens Claire Short var utviklingsminister, en særlig viktig medspiller.
Men en stor bøyg gjensto, nemlig USA. Her var holdningen til regimet i Khartoum sterkt negativ, og USA hadde sin egen bilaterale boikott av Sudan med den begrunnelse at landet hadde et terroristregime. USA ga følgelig støtte til SPLM og andre opposisjonelle demokratiske grupper i Sudan. USA trodde i utgangspunktet ikke på at forhandlinger var noen vei til fred i Sudan i deres øyne måtte regimet i Khartoum knekkes gjennom en kombinasjon av boikott og isolasjon og støtte til SPLM og andre grupper som var i opposisjon.
Jeg kjenner ikke Hilde Frafjord Johnsons måte å reise Sudan-spørsmålet på overfor amerikanske myndigheter. Men hun fikk dem i tale, og etter hvert snakket de samme politiske språk. Det ble enighet om at forhandlingsveien som middel for å oppnå fred, måtte prøves. Tilliten til den norske utviklingsministeren ble etter hvert meget stor i den amerikanske administrasjonen.
FN ville ha forhandlinger og støttet det initiativ som i utgangspunktet var norsk, men ble internasjonalt.
Hjemme i Norge trengte utviklingsministeren en sterk gruppe av fagfolk og diplomater rundt seg. Utviklingsministeren valgte meget dyktige og innsiktsfulle medarbeidere, noen kom fra UD, og én kom fra Kirkens Nødhjelp. Sistnevnte hadde enorm kunnskap med hensyn til det politiske persongalleriet i Sudan og på Afrikas Horn. Et par andre hadde sine doktorgrader på Sudan og hadde følgelig mye innsikt å bidra med i en lang og meget komplisert forhandlingsprosess.
I de to periodene Hilde Frafjord Johnson var den ubestridte norske leder, nemlig under Bondevik I og II, var det norske Sudan-teamet sterkt og av internasjonalt kaliber. Det kommer meget fordelaktig fra sammenligningen med norske team i perioden Stoltenberg I hadde regjeringsmakt og ansvar for utenrikspolitikken. Den Sudan-innsatsen vil jeg tro historikerne i beste fall vil gi karakteren måtelig.
Det er brukt mye penger fra alle norske regjeringer som har vært involvert i fredsprosessen i Sudan, og Hilde Frafjord Johnson har mer enn én gang brukt sin autoritet og fullmakt til å skaffe penger når de desperat trengtes for å komme videre.
Var så utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson en hovedrolleinnehaver i fredsprosessen? Nei, det er å overdrive. Men hun var meget sentral, brukte enormt mye tanke, tid og arbeid på prosessen. Jeg er ikke medlem av Hilde Frafjord Johnsons fanklubb, men jeg gir henne uforbeholden anerkjennelse for innsatsen for fred i Sudan. Den var meget stor, selv om det blir for mye å si at den var avgjørende.
Frafjord Johnson og Bondevik-regjeringen legger igjen en arv til den nye Stoltenberg-regjeringen som ikke blir lett å bære. Lista ligger veldig høyt, og det skal satses meget hardt og arbeides meget godt fra den nye regjeringen og UDs nye ledelse for at det skal kunne sies at Norge er like dyktige på Sudan som de var i Bondevik-regjeringens tid.