Annonse
04:00 - 14. oktober 2005

Nasjonalstaten er ikke uten betydning

Annonse

Avisenes kultur- og debattsider er for tiden fylt med sterke innlegg mot den norske nasjonalstaten. Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark har skrevet en bok (Et lite stykke Norge) som går til angrep på den angivelige nasjonalismen i norske skolebøker. Deres påstand er at den norske undervisningen er “nasjonalistisk, tendensiøs og monokulturell”.

Dette føyer seg inn i en tradisjon der venstresiden mener å finne noe suspekt ved alt som smaker av nasjonal stolthet. Dessverre har det både på venstresiden, men også blant politikere fra en del borgerlige partier, oppstått den misforståelse at nasjonalstaten ikke lenger har noen betydning for samfunnsutviklingen i globaliseringens tidsalder. Dette er en historieløs forståelse av fortid, nåtid og fremtid.

Nasjonalstaten tjener fortsatt mange gode formål, og er ikke minst et verktøy for samfunnsharmoni og velstandsutvikling. Nordmenn har i generasjoner levd sammen i denne nasjonalstaten. Dette har gitt oss en felles plattform og historie, noen samlende verdier, noen særegne

sosiale erfaringer og normer. Videre har den gitt oss en spesiell politisk kultur og en felles måte å kommunisere på. Dette danner igjen basisen for en fellesfølelse. Et produkt av historiske erfaringer og konkret menneskelig samkvem som binder menneskene sammen. Det er selvsagt ikke nødvendig at man er født i Norge for å bli en del av dette fellesskapet. Men det betyr at det samfunn som man er en del av, er preget av sin historie, sine verdier, sine erfaringer og sin egen form for samhørighet.

Det folkelige fellesskap skaper en “vi”-følelse. Man opplever de politiske institusjoner som “våre” institusjoner. Dette skaper en vilje til å akseptere beslutninger som går en selv imot, og en vilje til å påta seg samfunnsmessige forpliktelser. Det norske velferdssamfunnet hviler i stor grad på en slik “vi”-følelse, og vil ikke kunne fungere uten at denne følelsen er til stede.

Vår samtid er preget av en stadig tiltagende globalisering, og mange i samfunnsdebatten har derfor tatt det for gitt at når globaliseringen styrkes, så må nasjonalstaten svekkes. I akademiske kretser finner man folk som avviser at den nasjonale samhørighet eksisterer, eller at den har noen særlig betydning. Derfor er det heller ingen grunn til å beskjeftige seg med den nasjonale historie og kultur, lyder resonnementet.

Sannheten er imidlertid at dersom samhørigheten og limet i nasjonalstaten nedvurderes og forvitrer, så fører dette samfunnet inn i en negativ utvikling. Slike oppløsningstendenser fører ikke til mer demokrati, frihet og velferd. Det fører til det motsatte. Dersom følelsen av å høre til og høre sammen forsvinner, vil mistilliten mellom innbyggerne og det politiske system øke. Videre vil man kunne få en redusert evne til å finne politiske løsninger, og dette kan på sikt føre til alvorlige spenninger mellom ulike befolkningsgrupper.

Herbjørnsrud og Bromark gjør seg stadig til talsmenn for en nærmest selvforaktende linje. Deres oppfatning er at nasjonalstaten står i veien for det multikulturelle samfunnet. De senere års manglende integrering av ikke-vestlige innvandrere, og den stadige etableringen av parallelle samfunn, viser hvilke problemer en slik selvdestruktiv forståelse vil føre til.

Terje Lauritzsen jr.

Fylkesstyremedlem, Oslo Frp

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt