Minoritetsforsker Randi Gressgård anklager i Morgenbladet 30. september undertegnede nok en gang for å basere mitt demokrati- og nasjonalstatsbegrep på "etnos". I en tidligere debatt med Gressgård i Klassekampen og Dagbladet har jeg forklart at i den grad jeg forsvarer et nasjonalstatsbegrep, så er det en stat som baserer seg på "demos"-prinsippet, altså en stat som i første rekke er et politisk fellesskap. I stater som Norge og Frankrike er det for eksempel ikke slik at man må være født i landet for å bli statsborger.
Utfordringen er å gjøre Norge enda mer inkluderende og tolerant i forhold til minoriteter og folk med annen opprinnelse. Dette biter åpenbart ikke på Gressgård, som durer videre om at nasjonalstaten bare inkluderer dem som er født her, at folk med annen opprinnelse “står ribbet igjen uten politiske og sosiale rettigheter”, og at nasjonalstaten bare inkluderer “den hvite, respektable middelklassemannen eller kvinnen som følger de foreskrevne kjønnsnormene”. En nasjonalstat kan selvfølgelig bidra til alt dette, men det er altså ikke en nasjonalstat jeg forsvarer.
Gressgård kritiserer videre en uttalelse fra meg der jeg skriver at hvis nasjonalstaten og den nasjonale identiteten forvitrer, så står vi igjen med rase, kjønn og familie som eneste identitetsskapende fellesskap. Min tanke er at det er viktig å bygge demokratiske institusjoner og sosiale fellesskap som går utover rase og etnisitet; fellesskap som forener oss som demokratiske og politiske mennesker.
I Gressgårds verden ser det imidlertid ut som om hun bare aksepterer identiteter av typen rase, etnisitet og kjønn, mens alle andre former for identitet og fellesskap bør bekjempes og brytes ned. Spørsmålet er om vi er tjent med å la en slik førborgerlig, rasebasert og essensialistisk identitetsforståelse være grunnlaget for et moderne demokratisk samfunn.
Bjørgulv Braanen
Ansvarlig redaktør, Klassekampen