Debatt

Hvor er sentrum?

Problemet (mitt) er ikke at jeg lurer på om Lotte Sandberg vet alt hun burde vite om Munch-museet og dets beliggenhet, for å skjøtte arbeidet som arkitekturpoliti oppnevnt av Aftenposten. Kriminalpolitikken er udiskutabel. Problemet (mitt, stadig) er heller ikke at jeg lurer på om hun vet tilstrekkelig mye mer enn meg om Oslo kommunes mangelfulle forvaltning av Munchs kunst.

Det er fint at Sandberg har påtatt seg jobben med å forfølge saken over tid. Hun formulerer misnøye og påpeker mangler. Jeg har problemer med å se det innlysende gode i det hun mener må bli konsekvensen. Det er oppfatningen om hva som er sentrum jeg setter fingeren på.

Hun spør: "Hvorfor er man i Norge så redd for å gjøre det som er sentralt sentralt; å plassere sentrum i sentrum?" Dette lyder helt firkantet i mine ører. Et sentrum eller tyngdepunkt er viktig i kraft av hva det står for, og så må noen gjøre jobben med å formidle dét. Sandberg ser ut til å ville mobilisere eller spille på en "nasjonal skam"-retorikk, med et haleheng av innøvd "det får være grenser for omfordeling fra sentrum til periferi". Men hvor trangt skal et bysentrum defineres? Er bysentra definert én gang for alle, eller forflytter de seg over tid? Grünerløkka og Aker Brygge var ikke særlig hipt for 20 år siden. Jeg mener, kan Oslo oppvise mindre selvtillit enn om vi ikke stoler på at Munch-interesserte tar seg fram den drøye kilometeren fra Oslo S til Tøyen?

Og så skal det for svingende være verdt den turen! Tenk om en Bjarne Melgaard kunne få administrere et lite tillbygg til Munch-museet. Frie hender. Da ville fornyelsen være ivaretatt. For øvrig er det uvanlig at storbyer samler alt på ett sted. Berlin med sin Museum-Insel er et unntak.

Sandberg konstaterer: "Norge er håpløst akterutseilt i en internasjonal kunstsammenheng, og en infrastrukturell oppgradering vil være et signal om at man er i stand til å erkjenne et problem". Man flytter på noen bygg og så blir alt i orden? Kanskje det virkelig er sånn. Hvis ekteskapet skranter, flytt møblene. Det er muligens enklere å overtale politikere til å bevilge penger til noe så håndgripelig som et hus, et praktbygg hvor Mette-Marit kan få legge ned første stein, framfor å overbevise dem om å bevilge en like stor sum penger til å iverksette andre, flere, mindre, hardt tiltrengte tiltak. Jamfør det nye operabygget, som skal skjøtte interessene til en liten promille av Oslos befolkning. Det er ikke arkitekturen det er noe i veien med.

Espen Stueland

Forfatter

Mer fra Debatt