Debatt

En spøk?

Forfatter Espen Stueland bygger et langt og omstendelig innlegg om Munch-museets beliggenhet rundt en presumptiv forutsetning om at jeg “gjennom utallige artikler de siste årene”, skal ha forfektet at museet må flyttes til Vestbanen. Ifølge Stueland skal jeg ha begrunnet dette med at den nåværende beliggenheten skaper problemer for tilreisende forskere.

Denne stråmannen, som Stueland for anledningen har utstyrt med mitt navn, er lett å imøtegå. Hvilken forsker klarer ikke å ta t-banen? Hadde Stueland imidlertid tatt seg bryet med å sjekke hva jeg har hevdet i denne sakens anledning, ville han snart funnet ut at jeg slett ikke har foreslått flytting av Munch-museet til Vestbanen etter at OMA for to–tre år siden vant arkitektkonkurransen om nytt hovedbibliotek på tomten.

“Husker jeg ikke helt feil,” skriver Stueland, hvilket han “tror” han ikke gjør. Dette er grunnlaget for et makeløst surr over ulike posisjoner i den årelange diskusjonen om plasseringen av Munch-museet. Hva Stueland “tror” han husker, er i denne sammenheng mindre interessant enn det han ikke husker, eller ikke vet. Gjennom år har jeg kritisert Oslo kommunes forvaltning av Munchs kunst. Myndighetenes ansvarsfraskrivelse og uformuenhet har resultert i en ressurssvak museumsdrift som involverer uforsvarlig ivaretagelse av samlingen, lav sikkerhet, riving av kunstnerens bolig på Ekely og en laber forskning. Når det gjelder forskningen er det mye som tyder på at Munch-museet selv har vært en bremsekloss, blant annet fordi institusjonen av økonomiske årsaker har måttet prioritere utstillinger i utlandet fremfor dokumentasjon og publisering av samlingen. Man kan også legge til at den sparsomme norske Munch-forskningen i mange henseender har vært begrenset av biografiske detaljstudier. Munch-forskningen er mer dynamisk i land som USA og Tyskland. I 2001 kommenterte en av verdens ledende Munch-forskere, professor Reinhold Heller fra University of Chicago, både lokaliseringsstriden og forskningsnivået mildt lakonisk: “Jeg skal ikke insistere på å flytte Munch-museet til USA, men det har ofte fristet.”

I Norge har Munch snarere vært gjenstand for by- og kulturpolitiske manøvrer enn av en estetisk og kunstfaglig interesse. Lokaliseringen av Munch-museet på Tøyen var resultat av at prioriteringen av kulturinstitusjoner til Oslos østkant ble viktigere enn – i dette tilfellet – å løfte frem Munchs verk. Hvorfor er man i Norge så redd for å gjøre det som er sentralt sentralt; å plassere sentrum i sentrum? Da man i 2001 skulle avgjøre skjebnen til to av Oslos mest sentrale tomter, Tullinløkka og Vestbanen, tillot jeg meg å minne om at Munch bør gis en sentral plassering, geografisk så vel som kunsthistorisk.

Det skulle være åpenbart for enhver at distribusjonen av kulturlivets institusjoner er av stor betydning. Norge er håpløst akterutseilt i en internasjonal kunstsammenheng, og en infrastrukturell oppgradering vil være et signal om at man er i stand til å erkjenne et problem og kanskje vende en ulykkelig situasjon.

Dette er Espen Stueland uenig i. Ham om det. Å mobilisere stråmenn som diskusjonspartnere er imidlertid ikke bare uredelig, det bringer heller ikke mye nytt til sammenhengen.

Lotte Sandberg

Kunstkritiker i Aftenposten

Mer fra Debatt