Som Peter Wessel Zapffe påpekte ved gjentatte anledninger, har vi alle en jordisk oppholdstillatelse som når som helst kan bli inndratt. Det er en kjensgjerning vi lever med – så mange andre valg har vi heller ikke, og det er jo atskillig trøst å hente i vissheten om at livet i sin alminnelighet går videre. Slekter skal komme, slekter skal henrulle Ganske annerledes uutholdelig er tanken på at menneskehetens oppholdstillatelse kollektivt skulle inndras, her vil ikke engang felles skjebne være felles trøst. Det er ingen evolusjonær lov som skulle tilsi at vi ikke skulle kunne ha lang tid foran oss på denne planeten. Om vi ser bort fra uregjerlige og vilkårlige krefter som vulkaner og meteoritter, så er vi selv vår verste fiende, og de mest misantropiske vil mene at vi i prinsippet ikke oppfører oss veldig forskjellige fra gjærceller podet på et sukkermedium; vekst på høygir inntil a) det er slutt på energi (sukker) og bestanden kollapser, eller b) selvforgiftning inntrer når tilstrekkelig mye sukker er omdannet til metanol og CO2. 70-tallets miljøspådommer om at kloden sto overfor et snarlig "økologisk kollaps" var kanskje mer preget av retorikk enn realitet, men det er ting på gang
For en tid siden kunne man få vakuumpakket "fjellørret" til ti kroner stykket på Rimi (normalprisen er 15). På forsommeren var jeg på et møte sammen med James Lovelock, 86 år og universalgeni, mest kjent som Gaia-teoriens far. Den følgende teksten skal forsøksvis koble ørreten til Lovelock. Først litt mer om førstnevnte, den kommer fra Chile! Ti kroner, renset og pakket fra de chilenske fjell til den lokale Rimidisk, er selve den globaliserte handelens essens, det er markedsdarwinismens vesen og legemliggjøringen av Adam Smiths invisible hand. Den har på alle måter et nært slektskap med norsk fisk som reiser tur-retur Kina for foredling, og for den saks skyld med norsk oppdrettsfisk som fôres opp på importert sør-amerikansk fiskeprotein – eller med glanspolerte epler fra New Zealand, billigere enn de norske, midt i den norske eplehøsten. Den har også et slektskap med billige flyreiser
Så James Lovelock, hvis syn på kloden som en slags superorganisme med evne til selvregulering av klimaet gjennom biologiske prosesser, er blitt en profet både innen New Age (hvor Gaia er blitt en besjelet Moder Jord) og innen en del faglige miljøer, fordi han har klargjort hvordan de globale biogeokjemiske kretsløpene regulerer temperatur, CO2 og oksygen til nivåer som er "perfekt" for liv. Om vi holder metafysikken utenfor, så har "Gaia-teorien" både faglig og estetisk appell, den viser hvordan summen av basale prosesser på mikroplan styrer klodens klima, maxima et minimis – det største i det minste. En gang trykket også oljelobbyen Lovelock til sitt bryst, fordi en klode som selv kan termostatregulere klimaet skulle forventes å tåle atskillig av CO2. Det er riktig, men alt har sin grense, og den en gang så optimistiske Lovelock uttrykker på sine gamle dager en misantropisk pessimisme av rent Zapffesk karakter.
Markedsliberalismens ikon, Adam Smith, er også tildelt en sentral rolle her. Ikke som skurk (Smith var en dypt moralsk person), men som tematisk bindeledd mellom ørreten og Lovelock.
2004 ble et rekordår for energiforbruk. Aldri før har veksten vært større.
Verdens energiforbruk økte med 4,3 prosent i 2004, de globale utslipp av CO2 tilsvarende. Kina alene sto for 43 prosent av denne veksten, og landet har 40-doblet sin internasjonale handel fra 1978 til 2003. Når vi kan kjøpe chilensk ørret til samme pris som en avis, og samtidig importere fire kilo chilensk fiskeprotein for å fôre opp en kilo oppdrettslaks, når norsk fisk sendes tur-retur Kina for foredling, så er dette bare tre eksempler på to ting; at markedsmekanismene er effektive og at noe er fundamentalt galt.
En av Adams Smiths edsvorne menn, Kåre Valebrokk, skriver i sin kommentar til nedleggelsen av Union (Aftenposten 31. juli) at “ saklig sett er nedleggelsen ikke annet enn et resultat av den økonomiske politikk som er blitt ført og fremdeles føres i Norge”, og “Slik må det være i et land som foredler fisk i Kina og ikke lenger har råd til å hugge sin egen ved, men importerer den fra Estland”. Det ligger ingen ironi i Valebrokks kommentar, han fastslår at slik må det være, survival of the fattest; “ ingen konsernsjef som vil beholde jobben sin, våger å gjøre noe annet enn å prioritere bedriftens langsiktige økonomi framfor det meste annet”. Både denne formen for Unions-oppløsning og den globale rundreise av varer og tjenester er næringslivsdarwinisme i praksis, markedets innebygde, amoralske kalkyle av tilbud og etterspørsel. Dette er en rasjonell og nyttemaksimerende kynisme hvor sosiale og miljømessige kostnader er redusert til et lovpålagt minimum siden de tilhører andre regnskap. Det ligger i sakens natur at ut fra en slik kalkyle er det eneste fornuftige å flagge ut produksjonen til områder som fortsatt velger å velte hele den miljømessige byrden over på kommende slekter.
Ingen kan bebreide Adam Smith for ikke å ha innkalkulert de miljømessige kostnadene ved markedets logikk, de synes marginale for både kjøper eller selger, og var det utvilsomt også da An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations ble utgitt 1776. Men kostnadene er altså der, og at de neglisjeres kan vanskelig ses som annet enn et lån uten dekning og sikkerhet der renter og fallitt skyves over på kommende generasjoner. Dette er Adam Smiths blinde flekk (det punkt på netthinnen der synsnervene samles og hvor synsinntrykk ikke registreres), og det er en partiell blindhet som hans disipler har arvet selv om de har kunnskap tilgjengelig til å vite bedre.
Kostnadene ved globalisert transport er rett og slett for lave, altfor lave. En globalisert handel har naturligvis flere fasetter som i mange tilfelle gir den en viss moralsk ryggdekning, ikke så rent sjelden dreier det seg om eksportmulighet for fattige råvareprodusenter. Dette til tross, de miljømessige kostnadene må med i regnskapet.
Nå er det ikke bare varer som forflyttes på kryss og tvers av landegrenser. Også internasjonal turisme viser en formidabel økning, katalysert av god økonomi og lave flypriser. Prognosene fra Verdens Turistorganisasjon antyder en dobling av turisttrafikken i løpet av 15 år, men med en framskrivning av dagens masseforflytning av mennesker vil veksten bli langt høyere. Også her er naturligvis moralske dilemmaer, fordi turistene i noen grad legger igjen tiltrengt valuta i fattige land, men i store trekk er den internasjonale masseturisme et mangehodet uhyre som innebærer forsøpling av lokal natur og kultur, massive naturinngrep i kystsoner, grunnvanns- og avfallsproblemer i tillegg til et solid konsum av energi med dertil hørende utslipp av CO2.
Vi nærmer oss et konkret råd: Hev bensinprisen og flyprisene, og reduser oljeutvinningen! Naturligvis er dette politiske sett et råd som vil være attraktivt kun for de med perverse ønsker om politisk selvmord. Men det er et meget alvorlig ment råd, og jeg skal bruke Lovelock til å forklare hvorfor. Hans mørke budskap over en lys forsommerdag var at klimautviklingen i stadig større grad vil styres av en rekke selvforsterkende mekanismer som akselererer CO2-utslipp og oppvarming til et nivå vi ikke har sett på de siste 55 millioner år (den gang var temperaturen fem til ti grader høyere enn i dag, trolig på grunn av gigantiske metanutslipp fra havbunnen). Vi har brukt hundre år på å endre kloden dramatisk, og i løpet av de neste hundre år kan vi oppleve konsekvensene i fullt monn.
Vi ser mange av disse selvforsterkende effektene allerede; opptining av permafrost og oppvarming av jord som gir økt frigivelse av klimagasser, økt CO2 gir forsuring av hav som igjen som gir redusert opptak av CO2, økt issmelting og ferskvannsavrenning som påvirker de store sirkulasjonsmønstre og svekker CO2-opptaket i havet, mindre snø og isdekke som gir økt absorbering av innstrålt varme. Dette er klimautviklingens snøballeffekt, dog med en effekt som vil gjøre snøballer til mangelvare. Det er ikke bare snøen på Kilimanjaro som smelter, både isen i Arktis, Antarktis og på Grønland er på vikende front og resultatet blir havnivåstigninger som kan dreie seg om flere meter. Som en djevelsk ironi er det også slik at en konsekvens av reduserte partikkelutslipp til luft vil bidra til ytterligere oppvarming, dette fordi dagens høye nivå av partikkelforurensning (aerosoler) gir en global dimming som gjør at mindre solstråling når jordas overflate. Redusert global dimming vil gi økt oppvarming. Her kan vi naturligvis velge å leve med kolera for å unngå pest.
Det finnes bekymringer og BEKYMRINGER knyttet til ulike miljøproblemer. Noe er alvorlig lokalt, noe er alvorlig globalt, men det er ingen tvil om at menneskeskapte klimaendringer står i en særstilling. Det største problemet er i og for seg ikke at den globale gjennomsnittstemperatur kan øke tre grader, med alt det måtte innebære, men at dette kan være første trinn i en kjedereaksjon med positive tilbakekoblinger (som altså gir negative effekter) som gjør hele eller store deler av kloden ubeboelig. Noe av frykten for slike kjedereaksjoner skyldes et faktum som har fått Bush, amerikansk oljelobby og FrP til å hevde at angsten for klimaendringer er oppspinn (fra oppmerksomhetshungrige forskere); de menneskeskapte utslipp utgjør bare fem prosent av naturens egne og, blir det hevdet, er derfor ubetydelige. Dette er naturligvis en logisk generaltabbe, siden det er nettopp disse fem prosent som akkumuleres i atmosfæren og som skaper en differanse mellom utslipp og opptak. Det at "naturen selv" står for slike gigantiske utslipp og opptak av CO2 gjør imidlertid at selv en moderat påvirkning av disse prosessene, noe som vil skje som en følge av oppvarming, raskt vil gi et betydelig tillegg til den antropogene ubalansen.
Det er heldigvis en betydelig mulighet for at effektene ikke blir fullt så dramatiske, men ut fra et rent forsikringsresonnement er sjansene tilstrekkelige til at man burde koste på seg en solid polise. Derfor et meget konkret forslag til politisk endring: Fordyr alt som er unødig forflytning av masse og mennesker. Kort sagt, innse alvoret.
I parentes bemerket har de norske CO2-utslippene økt med 27 prosent siden 1990. Kyotomålsettingen for Norge er 50,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I dag slipper vi ut nær 56 millioner tonn, og prognosene for 2010 er 62 millioner tonn. Det er summen av våre valg som konsumenter, bilister og turister som driver utviklingen. Det får så være at dette høres moraliserende ut, det er fakta.
Her kan det passe å dvele litt ved den menneskelige psyke. For Zapffe ville ikke menneskets kollektive endelikt være noen tragedie; det ville befri oss fra vår rolle som "universets vergeløse fange" i et meningstomt univers og det ville befri klodens øvrige innvånere fra en despotisk art som hadde oppnevnt seg selv til eneveldig hersker med uinnskrenkede rettigheter. De fleste ser det ikke nøyaktig på denne måten. Selv den mest rendyrkede livsnyter ville føle meningsløsheten sige inn over seg ved tanken på at kloden skulle bli ubeboelig innen overskuelig framtid (hedonister er sjelden nihilister). Dessuten, innen menneskeheten blir seriøst truet, vil titusener av andre arter ha bukket under. Det er mot denne bakgrunn det blir så vanskelig å forstå at både politiske og personlige valg likevel ligger så tett opp til business as usual. Forklaringen er dels at vi synes fastlåst i et system basert på Smiths logikk, kombinert med det konserverende og behagelige ved en blind flekk akkurat der de utrivelige kjensgjerninger kunne ha fått plass på netthinnen.
Da VG meget prisverdig og uventet avsatte plass til nyheten om klodens bedrøvelige miljøtilstand på førstesiden i forbindelse med utgivelsen av Millennium Ecosystems Assessment Report i vår, ryktes det at salgstallene var rekordlave nettopp denne dagen. Dersom dette er riktig, og årsakssammenhengen er den man kan frykte, så gir det i alle fall én type forklaring på hvorfor utslippstallene for CO2 peker oppover: Après moi, le déluge (etter meg, syndfloden). Jeg må innrømme at jeg mistenker den menneskelige psyke for å mangle evnen til langsiktig diskontering, i alle fall utover egen levetid. Dette er en evolusjonær arv. Et eple i dag velges framfor to mulige epler i morgen, ja selv framfor et nedhugd epletre neste år. Og blir det hengende, er det alltids noen andre som tar det. Allmenningens tragedie er et ektefødt barn av en individbasert seleksjon. Det er behørig dokumentert at lykke og velstand (ut over et visst nivå) er dårlig korrelert, i alminnelighet stiller lykken kun beskjedne fordringer når det gjelder materielle goder. Likevel har vi en innebygd og ustoppelig higen etter mer.
Dersom vi – om mulig – skal komme videre fra å fikle med Kyotoprotokollen til en reduksjon i klimagassutslippene på 70 prosent (som er det som kreves for å stabilisere klimaet), så ligger nøkkelen vel så mye i innsikter om hva som motiverer oss til motbakker og forsakelser når det kreves, som i skattlegging av CO2-produserende aktiviteter. Dette ikke minst fordi man gjennom et slikt forslag straks viser demokratiets akilleshæl: som Carl I. Hagen stadig demonstrerer, er kampen for mer veiutbygging og lavere bensinpriser et usvikelig trumfkort i valgkampen.
Finnes det noen vei ut av systemtregheten og Adam Smiths nakketak? Kanskje reklamebransjen kan hjelpe oss? Nå er jo den, spesielt den, underlagt Smiths usynlige hånd, men kanskje kunne et fond brakt til veie ved inntekter fra CO2-skatt, som raskt ville gjøre oljefondet til småpenger, avse en lusen årslønn på et par millioner til noen smartinger i bransjen som kunne markedsføre en antiforbrukskampanje? La ingen muligheter stå uprøvde. Det sikreste er dog å spille på lag med Smith – etter å ha gitt syn til den blinde flekk. La det bli lønnsomt å spille på lag med miljøet. Noen har tenkt den tanken før, det skal visst være teoretisk mulig.