Så godt som ingen av de jeg snakker med verken palestinske forskere, organisasjonsledere, israelske menneskerettighetsorganisasjoner eller FN har tro på at tilbaketrekningen vil bidra til løsning på konflikten. Mange mener det er positivt for Gaza at bosetterne trekker seg ut, men frykter samtidig at overgrepene mot Gazas befolkning likevel vil fortsette. Man regner også med at Israel fortsatt vil beholde kontrollen over all inn- og utreise og fortsatt vil holde på en “sikkerhetssone” langs grensen som utgjør cirka ¼ av landområdene i Gaza. Det er heller ikke sikkert at Sharons motiv er å skape fred: Å opprettholde sikkerhet for bosetterne på Gaza har vært ekstremt ressurskrevende ved å trekke seg ut vil midler kunne frigjøres. Og mens verdens øyne er vendt mot Gaza, fortsetter okkupasjonen med uforminsket styrke på Vestbredden. Få har tro på at tilbaketrekningen vil forbedre livene til palestinerne på Vestbredden, mange frykter derimot at den vil føre til at Israel får et enda sterkere grep om området.
Dag for dag bygges meter for meter av muren på Vestbredden. Betlehem er snart fullstendig omringet – av mur på to kanter og en bypassroad (israelske veier som palestinerne ikke har tilgang til) på den tredje. Muren går tett ved hus, skjærer gjennom hager og skiller folk fra markene eller familiene sine. Folks liv snevres stadig mer inn, og mange snakker om en stille kvelningsfølelse. Alt dette gjøres for å beskytte bosetterne som befinner seg ulovlig på okkupert område. De sier det er på grunn av sikkerhet, men hvorfor går muren da tett innpå de palestinske boligområdene og lar god landbruksjord og vakre olivenlunder som tilhører palestinerne, havne på bosetternes side av muren?
Byggingen av både muren og bosetningene er ulovlige. Ifølge fjerde Geneve-konvensjon har en okkupasjonsmakt ikke lov til å overføre deler av sin sivile befolkning til okkuperte områder (artikkel 49) eller lov til å ødelegge personlig eiendom (artikkel 53). Men også bosetningene blir flere og de utvides stadig.
I området mellom Betlehem og Jerusalem er det et belte med bosettinger. Området kalles “Jerusalem envelop” og går fra området vest for Betlehem forbi Maale Adumim og nordover. Disse bosettingene kommer ikke til å evakueres, men er sannsynligvis tenkt innlemmet i et stor-Jerusalem. I området Gosh Etzion rett vest for Betlehem ligger det allerede 13 bosettinger, og to til skal være under planlegging. Ifølge Applied Research Institute Jerusalem er en av dem satt av til bosetterne fra Gaza, den andre kommer til å huse franske innvandrere. På vestsiden av dette beltet, mot Betlehem, kommer det til å gå en mur, og sannsynligvis også en på den andre siden, mot Green line (grensen fra 1949). Fem palestinske landsbyer (al Walajah, Nahhalin, Battir, Husan, Wadi Fukin) kommer til å ligge midt inne i beltet mellom bosettingene. Det bor omtrent 20 000 palestinere i disse landsbyene. Disse vil bli fullstendig avskåret fra omverdenen. Innreise til Jerusalem for folk fra landsbyene vil bli enda vanskeligere enn det allerede er. For at de skal kunne komme seg til Betlehem, vil de sannsynligvis måtte reise gjennom en tunnel. Tunnelen vil lett kunne kontrolleres av det israelske militære og vil når som helst kunne sperres for gjennomfart. Slik vil heller ikke folk fra Betlehem komme seg til landsbyene uten tillatelse fra israelske myndigheter.
For noen uker siden besøkte jeg landsbyen al Khader utenfor Betlehem. Tunnelen til Betlehem vil sannsynligvis gå gjennom landsbyen. Da jeg var der, hadde tre av husene i landsbyen blitt revet av israelske myndigheter. Tre familier var uten tak over hodet. Man regner med at husene ble revet for å gi plass til muren som skal bygges for å skille landsbyen fra nærmeste bosetting.
Bosettingene er på mange måter nøkkelen til å forstå hvorfor Israel bygger muren, og grunnen til at den befinner seg inne på okkupert område og ikke på grensen fra 1949.
De israelske bosettingene består av 400000 settlere. Muren snirkler seg gjennom landskapet for å skille bosettingene fra de palestinske boligområdene. Stadig større deler av Vestbredden og store deler av de beste landbruksområdene innlemmes i bosetternes områder. Og stadig nye palestinske boligområder omringes av mur, som går så tett innpå husene at mulighetene for ekspansjon er små. Israel kontrollerer inn- og utreise mellom områdene. Konsekvensen er at palestinerne sitter igjen med små, isolerte områder med store hindringer av bevegelse og liten kontakt mellom de ulike delene.
En olivenbonde jeg har møtt, bor i en av flyktningleirene, men eier land i den ene landsbyen. Israel har en lov som sier at hvis en bonde ikke har vært på markene sine i løpet av en viss periode, kan Israel overta landet. Derfor drar bonden opp til landsbyen hver dag for å bevise at han jobber på markene sine. Han ønsker å bygge hus der for å slippe å reise frem og tilbake men får ikke tillatelse. Muren rundt landsbyen kommer til å gå tvers gjennom landområdet hans, og dermed vil det bli veldig vanskelig for ham å komme seg dit. Muligheten for at Israel kommer til å ta landområdet, er derfor stor. Lignende historier finner vi over hele Vestbredden.
Det meste av bosettingsveksten foregår i området rundt Betlehem og Jerusalem (85 prosent i 2004). Ved å samle mange israelske bosettere i området øst for Jerusalem, vil muligheten for palestinere til å komme seg til Jerusalem bli betydelig forminsket. I tillegg vil Israel kunne argumentere for at de ikke kan gi Øst-Jerusalem fra seg fordi majoriteten etter hvert vil bli israelere.
For kort tid siden var jeg i et bryllup i landsbyen al Walajah. Tidligere i vår ble et av husene i landsbyen revet, og al Jueza, den søndre delen av landsbyen, står under konstant trussel om riving. Grunn: Den ene planlagte bosettingen kommer til å havne rett i nærheten. Man regner dessuten med at muren fullstendig kommer til å omringe landsbyen og gjøre det nesten umulig å bevege seg ut og inn. Det var en rar følelse å stå og se på de festglade menneskene som danset seg gjennom natten, og vite hva som sannsynligvis snart kommer til å skje.
Hovedproblemet er at når byggingen av muren og bosettingene allerede er utført, er det vanskeligere å endre på det, for det er som kjent lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Byggingen endrer "the facts on the ground" – endrer geografiske strukturer og landområder. Dette kan i ettertid gjøre det lettere for Israel å annektere disse områdene. Israelske myndigheter sier stadig at de kommer til å fjerne byggverket når situasjonen roer seg, men dette er enorme konstruksjoner –muren koster 4,7 mill. dollar pr. kilometer. Vil Israel ta seg råd til å fjerne den?
Byggingen skjer dessuten i perioder veldig fort og uforutsigbart. Dette en stor påkjenning for folk som bor i disse områdene. Å ikke vite om huset ditt vil bli revet neste dag eller om en enorm betongkloss plasseres i hagen din, er ikke en trygg tilværelse.
Etter noen måneder på Vestbredden har jeg ikke inntrykk av at Sharon har noen som helst plan om å trekke seg ut, heller det motsatte. Det ser snarere ut som målet er å skaffe mest mulig jord på israelske hender og ha færrest mulig palestinere innenfor disse områdene. Israel kommer ikke til å jage folk fysisk, men det virker som strategien er å gjøre folks liv så uutholdelig at de vil bli nødt til å forlate området frivillig.
kilder:
Stop the Wall www.stopthewall.org