Debatt

Patetisk interessekamp

oslo byforum og “38-erne”

Oslo er, som en storby i Skandinavia, et fyrtårn for vekst og velferd i verden. Denne posisjonen gir ære til det systemet tidligere generasjoner har kjempet seg til og bygd opp, men også en plikt til å anstrenge seg like hardt i den videre samfunnsbyggingen. Oslo Byforum representerer ifølge kritikken høyresiden når vi angriper politikkens antikvariske og stivnede praksis i høyre–venstre-valsen.

Jeg vil minne om Per-Kristian Foss’ lettede “nei”, da han ble spurt følgende av Erling Folkvord i Dagsnytt atten: “Vi er uenige om mye, men en ting må du innrømme, Foss, vi har ikke nådd den optimale samfunnsorganisering ennå?” Det var et for meg så rørende øyeblikk at jeg husker det i dag, ti år senere. I et lite halvsekund oppsto det en total fusjon mellom to personer på hvert sin side av høyre–venstre-aksen. Et øyeblikk hvor to osloelskere anerkjente hverandre på sjelelig nivå. For meg er dette vakkert, men akk så sjeldent.

Hvorfor er så mange i Oslo Byforum opptatt av å oppløse høyre/venstre som gyldige kategorier? Vel, la oss begrense oss til to punkter for enkelhetens skyld:

1. Venstresida har et kontraproduktivt agg mot privat næringsliv. Ap er kraftsosialister som kan kapitalismens grunnsetninger, men mangler totalt erfaringens sensitivitet for forskjeller og endringer. Derfor blir næringspolitikken begrenset til de store utbyggingene. SVs næringspolitikk er AP uten kraft, forståelse eller mot.

2. Høyresiden er uten innlevelse i tingenes iboende jævelskap, samt den psykologiske, sosiale og kulturelle variasjon. De forholder seg instrumentelt til klassene de ikke tilhører selv, og blir dermed en temperaturmåler for hvor langt inn i middelklassen “det europeiske spøkelset”, den selvgode og velmenende rasismen, har nådd.

Frykten for å innrømme feilslutninger er for tiden større enn viljen til å møte egen ignorans med den fremmedes øyne. Derfor ender både høyresiden og venstresida opp med å ta feil på samfunnets grunnleggende områder. Derfor vil vi oppløse høyre–venstre-motsetningen.

Min påstand er at det er arbeiderbevegelsens historiske raseri som styrer venstresidas holdning overfor alle de som etter deres oppfatning “bare er ute etter profitt”, og som nå har manifestert seg som en generell mistillit overfor dem som forsøker å overleve der ute i jungelen. En ting er å ha en tanke for de utslåtte, en annen er å forakte de som strekker seg etter de mulighetene verden bringer. Venstresida har gode historiske grunner til å hate eierne av produksjonsmidlene, men 50 år etter den siste store freden blir det latterlig å forsøke å opprettholde en underdanig klasseforståelse. Måten de dekker over avstanden mellom myte og virkelighet på, er å definere den nye kampen som motsetningen mellom offentlig og privat virksomhet. Kampen mot den nyliberalistiske vind blir de offentlig ansattes kamp mot de private. De klarer dermed det kunststykket å hisse hundretusenvis av mennesker opp mot hverandre. Kun Shakespeare ville tenkt ut en mer destruktiv intrige.

I dette raseriet vagger Høyre rundt på leirføtter i glassmagasinet og avslører sin manglende empati i patetiske forsvar for groteske fallskjermer og innsidernes kurtasjehimmel på Oslo Børs. Høyresidens velgere tillater seg å brette ut sine fordommer overfor de utslåtte, uten blygsel, vel vitende om at det blir golfferie i Sør-Frankrike i år igjen. Det er ikke rart det blir krig her i verden, for å sitere bestemora mi. “Det beviser klassemotsetningene”, kan man nå si.

Før du når dit, vil jeg minne om Erling Folkvords og Per-Kristian Foss’ vakre øyeblikk. Det er ingen naturlov som sier at folks fordommer skal få lov til å løpe fritt. I et velfungerende demokrati underlegges fordommer borgernes kritiske blikk. Om hundre år vil de folkevalgtes patetisk snevre interessekamp være erstattet med et system mer etter Hacker Ethic (linux transponert til politikk) enn i dag. Da vil også venstrekaoset ha forstått at samfunnsbygging innebærer konstruksjon, ikke kun kritiske blikk på andres arbeid.

Magnus Marsdal er en velmenende person som dessverre ikke makter å gripe tiden ved hornene. I stedet tusler han rundt og prøver å prate seg til en ny mulig verden, fritt for utbyttende nyliberalister. Behovet for fiendebilder er nå så stort at også nettverket vårt blir inkludert. Kanskje han har rett? Jeg blir litt i tvil selv når lederen i Attac hevder at vi fremstiller tilbakeskritt som fremskritt, og eksemplifiserer det gjennom begrepene globalisering, fleksibilitet og utvikling. Bytter du ut fleksibilitet med sensitivitet, representerer disse tre begrepene vårt håp for menneskeheten.

Hvis vi er kun tilsynelatende fordomsfrie, og fordommer er basert på frykt, hva frykter vi? Vi frykter at venstresidas fryktsomme, konservative, initiativløse og nasjonalistiske holdninger skal berede grunnen for en ny vind av følelseskalde, instrumentelle, mektige og ignorante, og dermed legge alle kortene i hånden på det store, brune europeiske spøkelset. Og gjenta historiens idioti enda en gang.

Knut Håkon Frølich

Leder for byplannoden i Oslo Byforum

Mer fra Debatt