Debatt

Hvem er nyttig – enn si idiot – for hvem?

Ingebrigt Steen Jensens røde tråd i innlegget 26. august er spørsmålet om jeg har lest hans bok Ona fyr. Hans konklusjon er at «professoren har ikke lest boken han kritiserer». Tolkningen Steen Jensen velger gir ham påskudd til å sitere egen bok over en helside. Slipp denne mannen frem, det er en proffspiller vi har fått ut på banen.

La meg, før jeg kommer til større temaer, legge denne ballen død: Når jeg i mitt essay «Fra Empire til Ona Fyr – en beretning om rikets tilstand» (12. august) skrev «Jeg leste Steen Jensens bok da den var fersk», så gjorde jeg det.

Steen Jensen burde kanskje for sin del lese om igjen essayet han kritiserer. Han vil oppdage at mitt hovedanliggende slett ikke består i en kritisk gjennomgang av Ona fyr. Likesom Hardt og Negris Empire fungerer Ona fyr kun som et springbrett, et åpningsgrep, for å tematisere følgende spørsmål: fremveksten av nyliberalismen i en norsk så vel som europeisk og amerikansk kontekst, samt den rolle innpodingen av en bestemt ideologi i brede lag av befolkningen har for å befeste nyliberalismens tankemessige og politiske hegemoni.

Som jeg skrev: «Det er her Steen Jensens Ona fyr blir relevant, tilsiktet eller ei.» (Når Steen Jensen siterer denne setningen, fjerner han siste ledd – «tilsiktet eller ei». Jeg antar det er tilsiktet.) Slik hans innlegg står, er det blottet for refleksjoner over de sammenhengene som gir mitt essay grunn til å nevne Ona fyr i samtidssymptomatisk og tendensillustrerende øyemed. Og jeg som trodde at Steen Jensen meldte seg til debatt om store sammenhenger.

Hva så? Er Steen Jensen en nyttig idiot for krefter han ikke gjennomskuer? Jo, kanskje det. For han åpner med å si at han er enig med meg i nesten alt jeg skriver om «populisme, liberalisme, urettferdighet og lettvint individualisering av strukturelle utfordringer». Det vil si: «Ona fyr er en bok som er på professorens parti, enda han ikke er på parti med den.»

Feil. For å være på parti med min analyse og mine synspunkter, måtte Ona fyr ha tilbudt et radikalt alternativ til nyliberalismens samfunns- og menneskesyn; en plattform for dannelsen av motmakt til den makten som nå rår. Boken måtte ha artikulert, og blitt mottatt som, et kompromissløst oppgjør med den sosiale urettferdighet og det økologiske vanvidd som rovdyrkapitalismen i dagens globaliserte utgave står for. Bare for å gi en litt klisjepreget antydning.

Men som alle interesserte vil vite (inklusive Steen Jensen i sitt siste avsnitt): Ona fyr handler slett ikke om dette, spiller på ingen måte en slik samfunnskritisk rolle, like lite som budskapet i foredragsserien «Tankens kraft» gir de kommersielle kreftene som sponser den og de omstillingsbedrivende konsernene reklamemannen Steen Jensen jobber for grunn til å skjelve – og revurdere samarbeidet. Følgelig måtte jeg etter åpningsvisitten hos Steen Jensens bestselger – interessant qua bestselger og firmainnkjøpt julegave (det er slikt det blir skyhøye opplagstall av) – vie mesteparten av essayet til en bok av et helt annet kaliber, nemlig Thomas Franks i Norge lite kjente One Market Under God.

Steen Jensen går i innlegget nyliberalismens ærend ved måten han raskt og rutinert setter en parentes rundt de reelle maktorganer og strukturer i dagens samfunn. Ingen spotlight her. Han vil ha seg frabedt enhver kobling til "markedstilpasset individualisme". Budskapet handler om «fellesskapets enorme kraft», må vite. Det er «stammekulturen» det kommer an på, samt viljen til å satse – satse sammen – på «big hairy goals».

For som enhver reklamemaker vet, kunden er alltid sosialt situert, ingen Robinson Crusoe. Derfor må fremstøtet gjøres mot individet-i-dets-livsverden, med sikte på maksimal utnytting av sosialt orienterte – og ofte frustrerte – lengsler og behov. Usikkerhet og misnøye er sosiale størrelser, med grenseløst kommersielt potensial – for de kan ledes mot varen, mot assosieringen med merkets symbolverdi, dets «vision of life».

Dette har alle skjønt, men stopp litt, for retorikken bedrar. Reklamens sosiologiske a priori om at intet individ påtreffes «in splendid isolation», er ikke siste ord. Fellesskap transformeres til målgrupper, og alle slike består av individer. Ett skritt frem, og ett tilbake. Jeg siterer fra Ona fyr, fra forordet som så effektivt etablerer fortellergrepet: «Du er et menneske som har lyst til å bidra til forandring. Mitt mål er at denne boka skal gi deg mot til å tore, kraft til å gjennomføre og verktøy til å hjelpe deg med … Jeg skal dele noen sentrale suksessprinsipper med deg, så konkret og tydelig jeg bare makter».

God, gammeldags og raddis empowerment av den enkelte (ansatte)? En skamløst individsentrert (jeg/du) form hvis innholdsmessige budskap – motsatt – er fellesskapets forrang, slik Steen Jensen vil ha det til i innlegget? Stopp en hal. Det var det med den overordnede konteksten, de samfunnsmessige realiteter utenfor teksten. I hvilken slik kontekst pushes og anvendes denne bestselgeren? Hvilken jobb er den ment å gjøre, for noen og overfor noen andre? Hvem jobber denne mannen for? De ansatte, eller ledelsen? (Hørt at forskjellen ikke består? Nytale – det var helt til noen nevnte hva foredragsholderen får i honorar, og ingen i salen kunne matche det, ikke individ for individ, men rekke for rekke.)

Hvem deles boken ut til, som kursmateriell eller gave? Hvilke bedrifter er det Steen Jensen hyres av for å muliggjøre de forandringer – les omstillinger inklusive kutt og oppsigelser – som kjennetegner nyliberalismens fleksibilisering av arbeidslivet? Som er hensikten med at selv de største institusjonene i offentlig sektor – tele, kraft, transport, media – skal omstilles slik at de drives etter samme profittkrav som de i privat? Meg bekjent omfatter Steen Jensens kundeliste Statoil, Telenor, DNB NOR, Kraft Food, Forsvaret, Hydro og Aetat.

Fremfor alt: Hvilke krefter i samfunnet er tjent med at den enkelte ansatte – eller snart omplasserte eller oppsagte – innpodes et budskap om at forandringene som skjer, skjer i det berørte individets regi, og dermed som en «utfordring» den enkelte må føle seg ansvarlig for å takle, uten andre å klandre enn seg selv dersom fasiten viser tap, ikke vinning? Et budskap om at alle – især de med minst reell makt – har krefter i seg til ende opp som vinnere? At endringen, som på strukturnivået fremstilles som uunngåelige og strikt nødvendige, på individnivået handler om valgfrihet og evne til egenansvar? Eller er det slik at Steen Jensen – «enig» med meg – bryter med nyliberalismens karakteristiske dikotomi mellom determinisme på det politisk-økonomiske strukturnivået («konkurransen krever» at vi …) og frihetens angivelige oase på individnivået? Med påstanden om at fleksibilitetens tvang er ett med valgfrihetens komme på jord?

La oss avslutte med Posten med stor P. For her kommer Steen Jensen ut av skapet. Det er sterk lesning. Steen Jensen skriver at «det er åpnet langt flere poststeder enn det er lagt ned de siste årene». Er det? Daværende konsernsjef Kaare Frydenberg formulerte Postens planer slik i 2001: 1300 postkontorer skal nedlegges, 5000 ansatte sies opp, 72 posthus selges. Steen Jensen har jobbet tett nok med Frydenberg og Posten til å kunne svare: Har ikke noe av dette blitt realisert? Har det helt motsatte skjedd – at det har blitt flere poststeder?

Men hva er dette annet enn nyliberal nytale? For hva er et poststed? Er det en kvadratmeter eller to med post-i-butikk, og med service deretter; «bak kassen og stablene med cd-er»? Har Steen Jensen fått med seg debatten om stedsnavnene som forsvinner fra bruk i distriktene som følge av at poststeder og -numre rammes av omstillingen?

Vi lever i en forunderlig tid, kalt de ubønnhørlige forandringers, i betydningen de vi ikke selv skaper, men er berørt av. Imidlertid, som kunde vet jeg svaret på spørsmålene, og at Steen Jensen her åpenbart forsøker å føre oss bak lyset.

Tospannet av fellesskaps- og enighetsretorikk hos Steen Jensen fortjener en kommentar. Tidens omreisende omstillingsagenter har sine grep for å etablere en eneste stor vi-opplevelse, i bedriften ikke mindre enn i boklektyren og auditoriet. Det er fritt frem for det meste: litt mobbing av Ari Behn, støtte til norske bønder, bekymring for jordklodens truede bære- og tærekraft – og fire kritiske setninger om Nike grunnet «underbetalte barnearbeidere i Vietnam» (s.187).

Intet galt med dette; jeg raljerer ikke. Men: Det som ikke inngår i budskapet, er samfunnsmessige motsetninger: den mellom arbeid og kapital, og mellom ansatte og ledelse. Tvert om, bedriften fremstilles som en potensiell oase for verdier, samhold og affektive relasjoner, en surrogatfamilie i en kald omverden. I humankapitalens tid rekrutteres den ansattes indre liv og personlig-affektive egenskaper for bedriftens hensikter, som er like lite nye (økt profitt) som Marx' analyser av dem er gått ut på dato.

Intet menneskelig er arbeidsgiveren fremmed; alt indre kan endevendes til utvortes bruk, kan hentes ut fra den engang private sfære for å omskapes til konkurransefortrinn for bedriften i form av medarbeidere som ikke lenger erfarer noe skille mellom arbeid og fritid – i den ubegrensede tilgjengelighetens navn – eller mellom seg selv som privatperson og som engasjert og hundreogtiprosent dedikert medarbeider, og som ikke stiller krav av redsel for å bli vraket til fordel for dem som ikke gjør det.

«The race to the bottom» mellom landene og konsernene; «cannibalize yourself» for hver og en (jeg siterer businessbladet Fortune, august 1999). Jo mer arbeidsgiveren krever av deg, og jo sterkere rovdriften på alt du er som menneske intensiveres, desto høyere tales det om «humankapitalens» kraft – hvori inngår «tankens kraft», den tanken som individet har, skjønt i mer ekstremindividualistisk utgave – erkjenner jeg – hos Lasse Gustavsson enn hos vår egen Steen Jensen. Brutaliseringen sukres med retoriske nytalemåter som har individets lojalitet til «fellesskapet», til «vår» vinnervisjon, som sitt mantra. Bindingen til masten, kringkastet som veien til individuell frihet og mestring.

Kritikken av Nike stikker ikke dypere enn den profesjonelles beundring for en vinner tillater den å gjøre: En sterk posisjonering av merker uttrykkes ikke i markedsandeler eller i disagio, men i den sterke fortellingen; «den er ikke et uttrykk, men et avtrykk – i menneskenes hjerner og hjerter» (Ona fyr, s. 149). Så innpå oss, uløselig del av oss er merkene Steen Jensen arbeider for – det vil si for å sikre at de oppnår «uoppsigelig leiekontrakt» med hver og en av oss, slik at tilværelsen vår blir utenkelig uten … (fyll inn med merkevaren). En binding mellom merke og konsument som vitner om verdier som individualitet, autonomi og frihet – eller om en effekten av utallige posisjoneringer som er dels eksplisitte, dels umerkelige og derfor så subtilt effektive?

Jeg sier ikke hjernevasking, argumentasjonen klarer seg uten. Men jeg sier at jeg er lei av å bli kastet blår i øynene. At jeg, slik sett, rett og slett er uenig.

Mer fra Debatt