Norge fikk sin første professor i psykologi i 1928, da Harald Schjelderup fikk omgjort sitt professorat i filosofi. I 1927 utga han læreboken Psykologi, hvor han søkte å "smelte sammen til en organisk enhet den mer 'klassiske' eksperimentelle psykologi, resultatene av det behavioristiske atferdsstadium og psykoanalysen". Tredve år senere kom en ny utgave av boken, Innføring i psykologi, som den gang inngikk i pensum ved de forberedende prøver ved Universitetet i Oslo (sammen med filosofihistorie og logikk), og som jeg derfor den gang leste grundig. Gjensynet med Innføring i psykologi i år har vært udelt behagelig.
Et halvt århundre senere utgir psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo Carl-Erik Grenness (f. 1939) Hva er psykologi?. Boken inngår i Universitetsforlagets serie av kortfattede oversikter over mange vitenskaper. Psykologi som fag og yrke er for lengst blitt en viktig institusjon i vårt samfunn. Det undervises i psykologi på mange trinn, og psykologer arbeider på en mengde områder, både som offentlig ansatte og privatpraktiserende. En kortfattet redegjørelse for dagens psykologi kan derfor med god grunn møtes med forventning. Hvilke nye innsikter har den kommet frem til, har det vært gjort store fremskritt?
Boken åpner med den spennende påstanden at vel har folk flest, vulgus, mange psykologiske oppfatninger, men disse "er stort sett feilaktige". Dette øker lesernes forventninger – her skal de få vite nye og uventede ting om menneskers sinn og atferd. Forfatteren kommer igjen og igjen tilbake til forskjellen mellom den vitenskapelige psykologi og oppfatningene til "de mange", til vulgus. En viss fiendtlighet, en ergrelse som har bygd seg opp over lang tid, er merkbar. "Mens populærpsykologien mottas med åpne armer, motsetter man seg den innsikt som vitenskapelig psykologi tilbyr" (side 10). Nå sier det nesten seg selv at den som har det å befatte seg med et emne som yrke, ja, livskall, i de aller fleste tilfeller vil vite mer om emnet enn "folk flest", enn vulgus.
Hva er det så de vitenskapelige psykologene vet som gjør at det vi andre har av oppfatninger er “stort sett feilaktige”? Grennes skiller mellom “det intuitive” og “det kontraintuitive” det intuitive er slikt som umiddelbart synes å være sant og riktig, selv om det ved nærmere ettersyn viser seg ikke å være det. Det “kontraintuitive “er det som er sant, enda det strider mot den umiddelbare erfaring. (Eksempelvis virker månen (intuitivt) større når den ligger lavt i horisonten enn når den står høyt på himmelen, men (kontraintuitivt) er den ikke det.) Populærpsykologi holder seg gjerne til det overfladiske og intuitive.
Noe som i sin tid virkelig var “kontraintuitivt” og vakte veldig motstand, var selvsagt Freuds lære om det ubevisste og om det seksuelle (ødipuskompleks, penismisunnelse osv.). Grennes har ingen slike slående eksempler fra nyere psykologisk forskning. Forventningene fra bokens side 1 innfris ikke. Det nærmeste han kommer, er følgende undersøkelse av forholdet mellom “naturlig seleksjon” og den gjensidige tiltrekning mellom kvinner og menn: Valg av livspartner er et godt eksempel på hvor sterkt biologiske (universelle) faktorer påvirker vår atferd.
Psykologen David Buss og hele 50 medarbeidere samlet informasjon om mer enn 10 000 menneskers partnervalg i alle deler av verden. Resultatene viser at menn føler seg mest tiltrukket av kvinner hvis fysiske utseende (ungdommelighet, vakkert ansikt og yppig kroppsform) antyder fruktbarhet. Kvinner velger derimot menn med formue, status og ambisjoner, egenskaper som utgjør ressurser for beskyttelse av mulige barn.
Også vulgus kjenner til at menn er mer opptatt av kvinners utseende enn kvinner av menns utseende. Det en vitenskapelig undersøkelse kunne fortelle oss, er hvor store grads- eller prosentforskjellene er mellom kjønnene i denne sak. Siden Grennes ikke forteller noe om det, er opplysningen nokså verdiløs.
Videre er resultatene slik de fremlegges unøyaktige. “Ungdommelighet” er positivt korrelert med “fruktbarhet”, men det er verken “vakkert ansikt” eller “yppig kroppsform”. Dessuten varierer oppfatningen av hva som er et vakkert ansikt atskillig både innen og mellom kulturer.
Kanskje er tankegangen at menn i alminnelighet tror at vakkert ansikt og yppig kropp er høyt korrelert med fruktbarhet, slik at ønsket om å formere seg likevel er det biologiske motiv for tiltrekningen. Men siden det ikke er noen slik korrelasjon, virker det som om Livet eller "biologien" her narrer mennene, og dette burde da drøftes nærmere, ellers blir forskningsresultatet forvirrende.
At kvinner har tendens til å velge menn med formue og så videre, kan like gjerne ses i sammenheng med at menn har større økonomisk og politisk makt enn kvinner i de fleste samfunn. Først når det ble tatt hensyn til (kontrollert for) disse maktforskjellene, ville undersøkelsen gi en pekepinn om kvinner av biologiske grunner er mindre opptatt av menns “ungdommelighet” og “vakre ansikt”.
"Samtlige funn tyder på at menn er motivert av ønske om å få egne barn (spre sine gener) …" Dette høres kontraintuitivt og som sådan spennende ut. Men den utbredte bruk av prevensjonsmidler og frykten for å gjøre en kvinne med barn må vel være et uttrykk for at menn også er motivert av ønske om ikke å bli far. Svært mye av kjærlighetslivet og erotikken handler heller ikke om å få barn, noe som kommer til uttrykk i alt fra popsanger til høyere diktning.
Grennes tar seg ikke bryet med å forklare hvordan alt dette er overfladiske motiver og foreteelser, eller hvordan det skal forstås i forhold til den biologiske motivasjonen. Likeså er uttrykket "å spre sine gener" uvant for vulgus. En mann som ønsker å gifte seg og stifte familie, ser frem til å bli far; men er det vitenskapelig mer riktig å si at han ønsker "å spre sine gener"?
Dette uttrykket hører hjemme i biologien, hvor artene kjemper om å være de som er best egnet, og hvor det innen en dyreart er slik at den “sterkeste” er den som får “spre sine gener” mer enn de andre. Men i menneskesamfunn er det jo ingen biologisk lov at de “sterkeste” sprer sine gener mest. I dagens norske samfunn er det nok en tendens til at den herskende klasse har litt flere barn enn andre samfunnslag; men for noen tiår tilbake var forholdet omvendt.
Denne undersøkelsens resultater er til dels kontraintuitive, men samtidig drøftes de så lite at det er usikkert om de er til å lite på. Forfatteren har selv fremholdt at psykologi ikke kan “lukkes inne i en biologisk forståelse. Psykologi er også en kulturvitenskap” (side 70). Da er det påfallende at selv et så viktig område som forholdet mellom kjønnene til sist ifølge Grennes er biologisk bestemt. Kan psykologi likevel “lukkes inne i en biologisk forståelse”?
Forfatteren var som ung militærnekter, stemte Sosialistisk Folkeparti (SF) og bidro i partiets ukeavis Orientering. I 30-årsalderen sluttet han seg til en utbrytergruppe fra SF, som etter hvert ble til "ml-bevegelsen", hvis ideologiske grunnlag var "marxismen-leninismen / Mao Tse-Tungs tenkning", og som i 1973 ble til Arbeidernes Kommunistparti (AKP (m-l)). Verken bevegelsen eller partiet hadde tallmessig stor oppslutning i befolkningen, men en rekke fremtredende skjønnlitterater, andre kunstnere og kjente akademikere deltok, og øvet stor innflytelse i hvert fall innen kulturlivet. Grennes var altså blant dem; han gikk så langt som til å sitere Mao Tse-Tung i sine stensilerte skrifter. Om dette skriver han nå slik:
“I norsk sammenheng er kritikken av akademisk kunnskap og politisk engasjement på venstresiden knyttet til myten om 68-generasjonen. Jeg deltok selv som en sentral aktør i det mangfold av ‘bevegelser’ som hadde sin intellektuelle basis i akademiske institusjoner. Men ettertiden har vist at den viktigste konsekvens av ‘kampen’ ikke var bedre forhold for ‘proletariatet’ (ifølge sosialfilosofen Peter Drucker forsvant arbeiderklassen i løpet av år 2000), men en kraftig impuls til deltakernes sosialisering som samfunnsaktører. Min egen utvikling var også tidstypisk og sier mye om utviklingen av psykologi som profesjon. Jeg oppdaget at kamp for bedre arbeidsvilkår og et mer rettferdig samfunn like godt kunne utkjempes innen arbeidslivet og med arbeidslivets ledere som partnere, heller enn som motstandere. De som har størst mulighet til å endre arbeidslivet, finnes ikke på ‘gølvet’ eller i fagforeninger. De finnes som ledere på alle nivåer i en organisasjon” (side 21).
Teksten er gjennomført utydelig. 68-bevegelsen var ikke mer "mytisk" enn andre sosiale og kulturelle bevegelser, selv om det finnes mange misoppfatninger av den som av bevegelser flest. For min del beklager jeg at "sekstiåttere" så ofte tenkes på som "ml-ere", mens de sto for en antiautoritær holdning til samfunnslivet, fjernt fra ml-bevegelsens vekt på disiplin og dyrkelse av store ledere (Stalin, Mao).
Som forhenværende venstresosialist og ml-er vet Grennes at den kampen han setter i spydige anførselstegn, ikke tok sikte på å bedre “proletariatets” kår det ble sett på som sosialdemokraters og Arbeiderpartiets (forgjeves) politiske mål. Den tok sikte på å avskaffe klassesamfunnet og dermed proletariatet, om nødvendig ved politisk revolusjon. Han tilslører forskjellen mellom sosialdemokratene og grupperingene til venstre for dem.
Den kronglete setningen om “kraftig impuls til [ ] sosialisering” skal vel hentyde til at de som har ledende politiske verv får god øvelse i å lede og administrere organisasjoner; mange tidligere ivrige ml-ere sitter da også i dag i lederstillinger i det private næringsliv og offentlig sektor. Det er påfallende at Grennes ikke beklager at den politiske kampen ikke førte til annet enn å gi en del unge mennesker ledertrening, for i det samfunnet de den gang så frem til, skulle det være så få ledere som mulig. Parentesen om arbeiderklassens forsvinning lar seg best forstå som en spøk eller erting.
Selvfølgelig vet Grennes at størstedelen av de mennesker i verden som lever av arbeidsinntekter, utøver underordnet, lavt betalt lønnsarbeid. Å påkalle Peter Drucker som sannhetsvitne er vel også tilsiktet flåset. Ikke bare er hans område sosialfilosofi (som Grennes altså mistror), men han er heller ingen anerkjent størrelse (autoritet) på sitt felt.
Den mest velvillige tolkningen er at Drucker mener at lønnsarbeiderklassen i året 2000 var så dårlig organisert at den var oppløst i avmektige enkeltmennesker som hver for seg førte sin lille kamp for tilværelsen. I mange land utenfor Europa kan det stemme, særlig fordi politiet hindrer lønnstakerne i å organisere seg, men i vesteuropeiske land stemmer det avgjort ikke.
At næringslivets ledere har større makt enn fagforeninger og “de på gølvet” til å forandre arbeidslivet, er en selvfølgelighet. Men når Grennes sier at hans politiske kamp for bedre arbeidsforhold “like godt” kan føres med disse ledere som “partnere”, er det galt å fremstille det som en vitenskapelig “oppdagelse”. Var det slik, måtte næringslivets ledere i det minste ha samme politiske mål som fagforeningene og deres menige medlemmer “på gølvet”. Det har de som kjent ikke. Tvert om har arbeidslivets ledere nå i mange år ført en fremgangsrik kamp for å innskrenke demokratiet på arbeidsplassene og minske oppsigelsesvernet; de aller fleste av dem stemmer også på høyreorienterte partier. Når Grennes er gått fra å betrakte arbeidslivets ledere som motstandere til å se på dem som “partnere”, kan det være fordi han i årenes løp rett og slett har skiftet politisk standpunkt og blitt såkalt høyremann.
Ett tegn på at det forholder seg slik, er at han har tilegnet sin lærebok i kommunikasjon til høyrepolitikeren Jo Benkow, fordi denne kommuniserte så ypperlig både som stortingspresident, forfatter og i personlige samtaler. Et annet tegn er at han (ifølge Google) foreleser ved Finansakademiets kurser for finansrådgivere; skjønt her kan det jo være at han som fortsatt venstresosialist vil gjøre sitt for å mildne kapitalismen ved å høyne moralen hos finansrådgivere, så de ikke utnytter småsparernes ukyndighet i pengespørsmål.
Også forfatterens forhold til estetikken er uklart. I sin tid foreleste han blant annet sammen med professor i kunsthistorie Trygve Nergaard over forholdet mellom kunst og psykologi. Han betoner sitt nære forhold til billedkunsten. Men han gir ikke ett eneste eksempel på hvilke vitenskapelige innsikter hans arbeid i dette grenseområdet har gitt. Den erklærte opptatthet av estetikken står i motsetning til måten han har skrevet boken på.
Betegnende er bokens motto, følgende sitat fra tidsskriftet X: “Forskning er å holde sine tanker på reise.” Det er ikke noe som heter “å holde sine tanker på reise” på norsk, ikke er det åpenbart hva det kan bety heller; videre er uttrykket “betyr det en forskjell” dårlig norsk, det heter for eksempel “å utgjøre en forskjell”.
På side 26 står det “ledende i økonomisk vekst”, noe som heller ikke er god norsk. På side 27 står det “både qua status som forsker og hva han forsket på” her har han ikke tatt seg bryet med å lage en vanlig setning. Underlig er setningen: “Dette er en forskjell som eksisterer som forskjell” (side 52).
Språkføringen er tidvis så unøyaktig og slapp at det virker tilsiktet, kanskje som uttrykk for at den strengt empiriske forsker har annet å gjøre enn å skrive vakkert.
Forfatteren er et uvanlig rikt utrustet menneske, gløgg og tenksom ("intelligent"), med de beste skussmål på alle trinn i skoleverket, kunstnerisk anlagt, legemlig sterk og trygg m.v. Desto mer påtrengende blir spørsmålet: Hvordan er det å forstå at en så dyktig mann kan skrive en så, om ikke bent frem dårlig, så usammenhengende og selvmotsigende bok?
Mitt forslag til svar er kunnskapssosiologisk: Siden Harald Schjelderups tid er psykologifaget forfalt eller gått i oppløsning. I 1957 kunne Schjelderup i sin innføringsbok beskrive som en av fagets hovedoppgaver “å integrere tre hovedtilganger til kunnskap om menneskelig opplevelse og atferd: den psykoanalytiske, den eksperimental-psykologiske og den sosialt-kulturelle” (side 19).
Samme år fullførte Hans Skjervheim sin magistergradsavhandling Objectivism and the study of man, som innledet en ny positivismestrid i Norge (den første var på 1870– 80-tallet). Den bragte i hvert fall for en dag at den "integrasjon" som Harald Schjelderup så for seg, ville bli langt vanskeligere å få til enn han hadde tenkt seg. Følgen for psykologifagets vedkommende synes å ha blitt en oppsplitting og at de forskjellige skoleretninger har forskanset seg.
Utad er nok psykologi en tallrik og sterk profesjon; som Grennes nevner, er etterspørselen etter psykologisk hjelp og bistand nærmest endeløs. Men innad er de faglige uenigheter kan hende blitt så store at de ikke lenger lar seg drøfte.
Faget er splittet opp i et høyt antall emneområder og retninger. Den som prøver å gi et samlende overblikk over dette feltet, å "presentere" faget psykologi for en bredere allmennhet, kan kjenne seg utsatt for forventningspress fra alle kanter. Som kjent er et vanlig svar på "krysspress" å la være å ta standpunkt. Forfatteren av Hva er psykologi? har valgt å gjøre de fleste til lags. Som en kameleon inntar han en lang rekke standpunkter til psykologi som vitenskap. Ved en hurtig gjennomlesning merkes vel ikke dette så tydelig. Men fordypet lesning øker forvirringen.
(Dette er en forkortet utgave av en artikkel som står i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3/2005, som blir lansert fredag 23. september.)