En sentral utfordring for Universitetet i Oslo er hvordan hanskes med den offentlige dagsorden på en demokratisk måte. Markedsanaloge styringsprinsipper er blitt introdusert i universitetssektoren i økende grad de senere årene. Hensikten fra myndighetenes side er å øke effektiviteten gjennom sterkere markedskonkurranse. Men hvis konkurransedyktighet blir hovedmålet, står andre vesentlige kvaliteter for fall.
På et universitet er det mange størrelser som ikke kan kvantifiseres eller prissettes. Målstyringsmodellen blir derfor dypt problematisk og må underordnes høyere målsettinger, som for eksempel faglig fordypning, kreativitet og kritisk refleksjon.
Et viktig eksempel på de utfordringer UiO står overfor, er fagdimensjoneringsproblemet. I strategisk plan annonserer universitetsledelsen at UiOs fagportefølje skal gjennomgås og naturlig avgang brukes som virkemiddel i gjennomføringen av endret fagdimensjonering ved UiO. Det sies imidlertid ingenting om hvordan denne prosessen tenkes gjennomført i praksis. Dette er dessuten et område hvor de ulike kandidatene i det kommende rektorvalget klart skiller seg fra hverandre. Det er påfallende at de kandidatene som har stått på barrikadene for “universitetsdemokratiet” i praksis har minst tillit til at fagmiljøene selv har kapasitet til å gjennomføre oppgaver innen fagdimensjonering men foreskriver sterk sentralstyring.
Nettopp fagdimensjonering er en sentral utfordring for ledelsesform- og innhold ved UiO. Det vil være helt urealistisk å kjøre dette som en rent toppstyrt prosess. Uten aktiv medvirkning og en dialog med fagmiljøene vil det være umulig å få til en konstruktiv fagdimensjoneringsprosess ved UiO. Dette har vi blant annet sett i praksis ved at tidligere toppstyrte forsøk på slike prosesser har havarert, og diverse rapporter støver ned i skrivebordsskuffene. Toppledelsens ansvar er å skape en forståelse for at slike prosesser må gjøres. Fagmiljøene er nødvendige for å gi innhold og å kunne gjennomføre prosesser i praksis. Vi må heller ikke glemme fagforeningene som utgjør en helt nødvendig ressurs når slike vanskelige prosesser skal gjennomføres i praksis. Uten en kommunikativ ledelse vil UiO bli stående og stampe på stedet hvil, uten å få til konstruktive utviklingsprosesser.
Universitetets nye organisasjonsplan er basert på utstrakt delegering av ansvar og myndighet. Den nye strukturen legger opp til en endret praksis for koordinering og samarbeid som muliggjør nye informasjons- og kommunikasjonsstrømmer. En grunnleggende betingelse for at en skal lykkes, er at genuint samarbeid gjennomføres.
Flertallsavgjørelser er en teknisk måte å avgjøre konflikter og interessemotsetninger på. Men et avstemningsresultat legitimerer ikke i seg selv. Bare hvis prosessen har vært rettferdig, vil avstemningsresultatet bli anerkjent. For at dette skal skje, må deltakerne involveres i en fri diskusjon. Det er ikke bare særinteresser, irrasjonalitet eller dumhet som gjør at vi ikke blir enige. Det er også rimelige grunner til uenighet, som for eksempel usikkert datagrunnlag, ulik vekting av fakta, forskjellige livserfaringer, kolliderende normer og vanskeligheter med å velge mellom verdsatte verdier.
Demokratisk ledelse dreier seg om samarbeid, og ledernes suksess avhenger av kvaliteten på det samarbeidet de etablerer. Det forestående rektorvalget handler om hvem av kandidatene som har best forutsetninger for å få til en slik kommunikasjonsorientert ledelse i praksis.
Fanny Duckert
Rektorkandidat, UiO