“38-ere” og 68-ere
Inntil nylig har jeg sett meg selv som en 68-er, i egne øyne en kategori som det står glans av. Etter å ha lest Morgenbladets intervjurunde med “Den nye eliten” (nr. 35) har jeg imidlertid begynt å lure. Der fremstilles 68-ere som de med “et selvbilde som en bleieunge” (Iver B. Neumann), og en generasjon som til og med er en-kjønnet, iallfall ifølge Erling Fossen som greit definerer 68-ere som “menn i 60-årene”. Den satt!
Hva er egentlig en 68-er? Iallfall ikke en som er født i 1968, selv om definisjonene surrer rundt. Intervjuobjektene beskrives selv som henholdsvis 38-ere og 42-ere, eventuelt som “de mellom 35 og 40”. Selv burde jeg da være en 63-er. Men det ser ikke ut som om alder teller i denne sammenhengen, annet enn for intervjuobjektene. En gang 68-er, alltid 68-er, som om det skulle være en tilskrevet egenskap på linje med rase eller kjønn. Og det er “arven fra 1968” som denne generasjonen vil ta “et endelig oppgjør med”, skal en tro Knut Olav Åmås, som løftet fanen i Aftenposten 14. august.
Hvilken arv er det da som provoserer slik? Hvorfor “hat” mot 68-erne, slik overskriften påstår? For min egen del, og slik jeg selv opplevde denne tiden, var jeg på universitetskurs i Frankrike sommeren 1968, som nyutdannet filolog og lektor i videregående skole. Kurset ble lagt til Nice fremfor Paris i siste liten, for der kastet studentene brostein og laget opptøyer, og det måtte vi forskånes for. Mitt klareste minne fra kurset var da en fransk professor bemerket til oss skandinaver at hun fant vår oppførsel “intéressant”, og vi spurte hvorfor. Jo, vi stilte spørsmål under selve forelesningen. Når stiller de franske studentene spørsmål da? spurte vi. Etter forelesningen, var svaret. Ja, da tar dere vel en pause etterpå, så studentene får stilt spørsmål? Nei, sa hun. De fikk altså aldri spurt.
Fra da av hadde de sinte studentene i Paris all vår sympati. Heltene på den tid var franske Daniel Cohn-Bendit og tyske Rudi Dutshke. Er det dette som gjør slike som meg til 68-ere, og dermed verd å hate, for dagens unge voksne?
I studietiden min i første halvdel av 60-tallet var en annen helt John F. Kennedy, som sa “Don’t ask what your country can do for you, ask what you can do for your country”, blant annet ved oppfordring til å delta i det nyopprettede Fredskorpset. Er dette for tidlig til å kvalifisere som 68-er? Hjelper det å minne om studentprotestene mot amerikanernes krig i Vietnam? De begynte i god tid før 1968 og fortsatte lenge etter.
På tidlig 70-tall kastet jeg meg inn i kampen mot diskriminering av kvinner, ble såkalt nyfeminist og fikk kallenavnet “rødstrømpe”, nok en ærestittel. Heltinnene fra den tid var amerikanske Betty Friedan, Kate Millett, Gloria Steinem. Kan det kvalifisere til å kalles 68-er? Kanskje heller 72-er eller 73-er, samme år som president Nixon møtte sitt Watergate. Er dette den arven som nåværende generasjon ser det nødvendig å ta et oppgjør med?
Ja, hvem er egentlig disse 68-erne, et samlebegrep for hva? Ifølge intervjuobjektene i Morgenbladet er 68-erne de som i dag “dominerer akademia og kulturlivet”, de som “aldri greide å kvitte seg med sitt eget selvbilde som opposisjonelle”, de som “i 23-årsalderen hevdet at ingen over 30 har noensinne lært oss noe”. “De” står hele tiden i motsetning til “vi”, som altså må være de ovennevnte 38-ere og 42-ere. Som i følgende eksempel: “68-erne sloss for enfold. Vi sloss for mangfold”! “Vi” har også et “mindre nasjonalt fokus enn 68-erne, vi er mer globale.” Dessuten er “vi” tydeligvis fremdeles enkjønnet (sukk), siden i motsetning til 68-erne? “vi er en brokete forsamling, det er flere damer blant oss”.
Er det kanskje tid for en ny 68-bevegelse? Iallfall har ikke rødstrømpene gitt opp ennå. Men slitsomt er det.
Kari Rønneberg
Førstelektor, Politihøgskolen